Ubehaget i norsklektorlivet

To middelalderske, staute nordtrøndere i en drøy times dialog på en båt, akkompagnert av diverse lydkulisser. Minimalistisk scenografi. Begivenhetsløs bekledning. Et perfekt sted å tilbringe med tjue russ og en buss, en sen, regntung høstdag midt i svarteste pandemihelvete. Du synes ikke det lyser relevans, kanskje, men hvorfor ikke? Når Den kulturelle skolesekken inviterer oss til møte med Turneteatret i Trøndelag, er det bare å hive seg med (etter å rituelt ha stukket en vattpinne hver i nesa). Såpass sultne på kulturelle innslag er vi tross alt. VI har dessuten slett ikke lest akkurat dette skuespillet, men vi husker, noen av oss, Andvake av samme forfatter (ah! en av mine favoritter, men mer om det siden).

Jeg hadde noen betenkeligheter. Fosses teaterstykke Eg er vinden handler nemlig om selvmord. Det er ubehagelig å snakke om, og det finnes ingen anledninger som egentlig passer, kanskje unntatt i møte med litteraturen og teateret. I Fosses stykke møter vi to venner, der den ene alt har tatt sitt eget liv, mens den andre lurer på hvorfor. Ja, men hvorfor gjorde du det. Han spør, men vennen kan ikke gi noe egentlig svar. Han var så redd for å gjøre det, og så gjorde han det.

Her er livet og døden og havet og vinden. Det bruser og bølger. Replikkene dveler rundt ord, tanker, vendinger.

Hvordan kan man snakke så lenge om så lite, sier en av ungdommene.

Ja, men det er jo kunstens rolle, da, å stille spørsmål uten å gi svar, svarer en annen. Det han mener, er selvsagt at “kunst gir påminnelser om det gåtefulle”, slik vi har lest om Vildanden i en medisinsk analyse.

De fleste takker for at de rakk å handle nok smågodt før teateret tok til, slik at de kan spise resten på bussturen hjem etterpå. Akkurat under teaterstykket var de forhåndsinstruert til stillhet.

Og for mange er dette i overkant ubehagelig. Teateret, den enkle ramma og den dvelende dialogen, er for mye å ta inn. Det går sakte, og det skal gå sakte. Det handler om yttergrensen for livet, og å velge å avslutte det. Men for noen tvinger det fram noen nye tanker. Eleven som syntes det var mye prat, skriver etterpå i essayet sitt at kunsten tvinger oss til å tenke på ting vi kanskje ikke vil tenke på. Eleven har også lagt merke til at den ene kaster ut påstander, som han motsier like etterpå. Han snakker i ring og gir ikke svar.

Jeg oppdaget også at det finnes noen ungdommer som vet alt for mye om selvmord, som bekymrer seg for noen de kjenner, eller som kjenner noen som har endt livet slik. Samtidig finnes det nesten ikke noe rom for dem til å snakke om det. En elev skreiv på et tidspunkt at man kunne i alle fall ikke snakke med voksne om det. Som norsklærer vet jeg ikke om jeg klarer å gjøre det heller, eller om jeg må, men i møte med litteraturen åpner det seg i det minste noen bittesmå muligheter, kanskje bare til å få uttrykke noen tanker i tekst.

Skriveoppgavene denne gangen ble utformet etter en lengre periode med litteratur, og vi brukte mest tid på Vildanden av Ibsen. Det ble til slutt slik:

1. Tolk og sammenlign Vildanden med ein annan tekst fra leselista under. Du skal skrive om både form og innhold, og bruke relevant fagspråk. Husk sitat og kilder. Eller:
2. Hvilken rolle kan kunst, teater og litteratur ha? Har kunstens rolle noen avgrensninger? Bruk Vildanden og minst en av de andre tekstane fra lista under som eksempel, og skriv et essay. Skrivemåten kan likne på tekstene vi har lest av Knausgård. Om du velger denne oppgaven, skal du med andre ord ikke analysere, men du må likevel bruke tekstene når du skriver.

– Eg er vinden, Jon Fosse, teater

– Bare en våt munn, Lindeberg og Nilsen, dokumentarisk teater

– “Et stygt barndomsminne” av Bjørnstjerne Bjørnson

– “Jag vill lägga mig ner på gränsen” av Christine Bylund, fra magasinet Fett

– “Kjønnslepper” av Karl Ove Knausgård, fra Om høsten.