Ubehaget i norsklektorlivet

For drøyt hundre år siden opplevde mange kunstnere og forfattere at verden – oppløst i skyttergravskrig eller dynket i industriell tåke og hard betong – var for vond og kaotisk til at man kunne skrive vakkert om den. Ja, kanskje kunne man ikke beskrive den i det hele tatt. Man stilte spørsmål om språkets evne til å representere virkelighet, maleriets evne til å uttrykke eller gjengi virkelighet. Og hvorfor male når man har fotoapparat? Edvard Munch skal ha sagt at fotografiet ikke egner seg dersom man vil framstille himmel eller helvete. Fotografiet gjengir, maleriet skaper sin egen virkelighet. Den modernistiske kunsten og litteraturen uttrykker både himmel og helvete, vil jeg påstå, selv om det er overvekt av litteratur om angst, uro og meningsløshet. Felles for den modernistiske kunsten er forsøket på å gi avkall på tradisjonen, og finne kunstens nullpunkt.

Akkurat mens jeg skriver dette, ruller det tanks inn i Kyiv, bomber og granater farer over tv-himmelen og vi oversvømmes av bilder av tynnkledde barn på vei til fots inn i Polen. Statsledere verden over river seg i håret med den ene hånda og forsøker å fryse russisk kapital med den andre. Det er også et slags nullpunkt. Jeg tenker på Kristofer Uppdals dikt “Dansen” fra 1920 (i diktsamlinga Altarleden).

Det sit ein satan på eit berg

og ser på eit skodespel.

Menneska dansar over ei stor slette.

Under den mjuke grøne grassvorden er mange fallgraver

med kvasse spjut upp.

Menneska dansar, til torva dett undan

og dei heng og spralar på spjut-odden.

Då lyr ein kaldskratt frå berget

– som ein døkk atterljom

av den glade låtten frå dei som dansar.

Men dansen går –

Alltid flyg nye syngjande fram dansesletta,

inn over fallgravene

og spjut-oddane.

Og den glade låtten frå sletta

rullar kaldskrattande attende

frå satan på berget

Dette diktet er så sterkt at jeg vet nesten ikke å begynne å plukke i det. Men jeg skal gjøre et forsøk, og gjøre det slik at de selv kan begynne å kjenne på det. I små grupper får de prøve å snakke om diktet, og jeg spør:

1. Les diktet høyt flere ganger. Hvordan vil dere beskrive lyden av diktet?
2. Hva kan “skodespelet” i diktet være? Noter ned mulige tolkninger.
3. Hvilke egenskaper pleier Satan å ha? Hvilke egenskaper har han i diktet?
4. Hva slags dans er det de danser, tror dere? (Her må vi se klipp fra Vårofferet, offerdansen).
5. Se på ordet “atterljom”. Gjenlyd, gjenklang. Hva er det som klinger igjen?
6. Det finnes ikke noe dikt-jeg her. Hvorfor ikke, tror dere? Hva er effekten av det?
7. Har diktet begynnelse og slutt? Grunngi tankene dere har.
8. Tekstens kontekst: vurder ulike måter å forstå diktet på i 1920 og 2022.

Deretter leser vi Knausgårds kortprosatekst «Krig» (fra Om høsten, 2015, Oktober forlag). Legg merke til parallellen til diktet over: fra hvilket punkt betrakter vi krigen? Knausgård skriver at “krig er en unntakstilstand, en sone i det menneskelige hvor grusomheter og prøvelser foregår, som de fleste av oss betrakter fra utsiden, nesten på samme måte som vi forholder oss til grusomheter i fiksjonen, rører den bare ved det rasjonelle i oss, det som forstår og fordømmer, eventuelt forstår og godtar. Krigens vesen er imidlertid nettopp å rive sønder det rasjonelle, bryte ned alle regler, lover og overenskomster, ødelegge alle etablerte verdier, og på den måten nå inn til våre innerste vurderinger, de som har med hvem vi er å gjøre”.

Dette innleder arbeidet med modernismen i min avgangsklasse. Den siste uka har gitt meg tid til å revurdere og revidere planene for dem, og jeg har bestemt meg for at vi må bruke tid på tekster som er aktuelle for vår tid – enten tematisk, som her, eller fordi de er viktige for oss. Jeg leser alltid modernistisk lyrikk av Vesaas, Hofmo og Södergran. I høst jobba vi mye med 22. juli-tekster. Nå kan vi lese Strangers “Dikt for Presidenter”. Jeg lurer på hvordan jeg skal lage plass til Paul Celans “Dødsfuge” også, gjendikta av Olav H Hauge, og kanskje “Ved eit surrealistisk portrett» av Marie Takvam fra 1969, som slutter slik:

Og ein ung mann på syttan år går på skolen

og lærer av dei eldgamle bøker der mennesket

er halde fast mot opphav, historie og undergang

og krigar er skrumpa inn til årstal, små svarte årstal,

eller?