Ubehaget i norsklektorlivet

Hva er det Freddy Mercury har på seg? Er det silkedrakt? En slags skidress? Kondomdrakt? Blankt og skinnende er det i alle fall, og her er det bare å la seg rive med av pompøs utsmykning og voldsom stemmeprakt. Vi brukte skamløst lang tid på “Bohemian Rhapsody” i dagens vg2-time. Elevene fikk først skrive uten å snakke sammen eller søke opp informasjon. Jeg har heller ikke lest meg opp på sangen, og kan ikke servere fasit, men jeg kan legge til noen fagbegrep og kanskje vurdere fagligheten i begrunnelsene deres. Her er noen felles funn:

• Sangens “jeg” henvender seg til mora si eller til en eller annen kvinne, kanskje. Her er vi usikre. Kanskje er det bare et utrop, en apostrofe. Mama mia!
• Sangen kan minne om en bønn eller bekjennelse. Jeg-et har tatt livet av en mann og skal til helvete. Han er bitteliten, stakkarslig og angrende, men det hjelper ikke.
• Når jeg-et ber om å få slippe straff, svarer koret nei. Bizmillah, ved en-eller-annen-gud, det får du ikke.
• Vi øver på ordet ornamentikk og hører “Høsten” fra Vivaldis Årstidene for å forstå hva det betyr.
• Silkedrakta gjør sangeren litt feminin. Aha! Androgyn, kanskje? Eller er det bare en slags maksimalisme?

Men festen er ikke over. Litt kastratsang måtte også til i denne norsktimen. Jeg dør av en slags musikalsk lykke hver gang jeg hører denne sangen, noe jeg selvsagt prøver å skjule, men ikke helt klarer. “Det er nå vakkert”, sa en elev en gang etter å ha hørt sangen, og det øyeblikket dyrker jeg som en sjelden skatt i norsklektorlivet. Bare akkurat denne versjonen duger, fra filmen Farinelli, hvor de har mikset en sopran og tenor for å gjenskape kastrat-klangen. Først må jeg selvsagt forklare konseptet “kastratsanger”. Lett sjokk og ubehag i forsamlingen gjør bare opplevelsen etterpå sterkere, tenker jeg:

Og da er vi i gang. Silkedrakt? Stort hår? Voldsomme følelser! Inderlighet og seksuell tiltrekking. Jeg gjengir raskt filmens plot – broren som fullfører samleiene etter at kastraten har forført damene – “ja men når da!” vil de vite. Herfra tar vi med oss en rekke begreper vi kan bruke når vi beveger oss videre inn i barokkdiktinga. For eksempel passer det godt å se nærmere på Kingo-salmen “Far verden, far vel” fra 1681. Her er en av strofene:

Akk, kjødelig lyst,
din giftige leppe så mange har kyst!
Ditt fengende knusk og din flyvende gnist
ble mange til evige luer til sist.
Din skål ligner honning, men drikken er led –
forfengelighet,
forfengelighet!

Neste uke skal vi sammeligne “Aftensalme” (Engelbretsdatter) og “Alla vil till himlen, men ingen vill dö” (Timbuktu), før vi ser på Petter Dass’ klagesang (den med nyresteinen) og kanskje litt Knausgård. Alltid plass til Queen og Knausgård.

PS: her, i “Halshugginga av Holofernes”, malt av Caravaggio ca 1600, møter vi også den spennende kombinasjonen død og lysende tekstiler.