Ubehaget i norsklektorlivet

“Å lese en tekst med n-ordet er liksom litt feil, jeg vet ikke om de som selv er mørke kan bli krenka eller føle seg utpekt av det”, skriver en av elevene mine i loggen sin. En annen peker på at n-ordet har en grusom historie, så hun kjenner også på et ubehag når hun leser det. En tredje sier rett ut at hun helst vil slippe å lese ordet selv om det står i en gammel tekst: “man kan jo bytte ut ordet”.

Hvorfor ber jeg elevene skrive om dette? For to år siden kom jeg over Amalie Skrams Børnefortellinger fra 1890, og jeg nevnte den her på bloggen i forbindelse med |nye eksamenskonstrukt med fagfornyelsen (Breddehoppøvelser i norskfaget). Etter den tid har jeg lest den ene fortellinga “På Hondurasfloden” flere ganger med elever. Og Skram er ikke fremmed for å bruke n-ordene i tekstene sine.

Denne gangen har jeg forsøkt å gå litt mer systematisk til verks. Elevene mine har først lest Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof, og vi har sett på n-ordet slik det er beskrevet i Encyclopedien. Dessuten har vi vært innom nasjonalromantikken på 1800-tallet og lest “Luren” av Maurits Hansen, også en slags reiseskildring. Målet med dette er at elevene skal bli kritiske lesere, og se hvordan forestillinger om oss og de andre blir konstruert i ulike tekster.

Dette er også et voksenopplæringsprosjekt for læreren. Jeg studerer Norsk som andrespråk ved USN, og skal skrive semesteroppgave om akkurat denne undervisninga. I den forbindelse jobber jeg meg også sakte gjennom klassikeren Orientalismen (1978) av Edvard Said. Noen halvtygga smakebiter blir også med til elevene mine:

 For orientalisme var til syvende og sist en politisk oppfatning av virkeligheten hvis struktur fremmet forskjellen mellom det kjente (Europa, Vesten, «vi») og det fremmede (Orienten, Østen, «de). Denne oppfatningen skapte, og tjente så, de to to verdenene som ble sett slik. Orientalerne levde i sin verden, «vi» levde i vår. Oppfatningen og den håndgripelige virkeligheten støttet hverandre og holdt liv i hverandre (Said 2020, s. 56).

Er det håndgripelig for elevene? Said forklarer for eksempel at det er helt normalt å skape seg mentale skiller mellom det som tilhører oss selv og det som tilhører andre med følgende forenkla motsetningspar: «vårt land – barbarisk land» (Said, 2020, s. 67). Dette bekreftes langt på vei av elevene i klasserommet – noen sier at de ser på lokalbefolkningen i Syden som litt annerledes enn dem selv. Andre er ikke helt med på at dette skillet finnes, de tenker at jo, de er globale, de er vant til å møte folk fra ulike kulturer både her hjemme og i andre land.

“På Hondurasfloden” beskriver ei ung, norsk jente (Annie) som får følge med et britisk misjonærektepar på vei innover i Hondurasjungelen. Fire lokale padlere frakter dem, og den britiske misjonærfrua forteller om noen europeere som ble spist fordi de terget på seg krokodillene. De møter så en eldre kvinne, Lucy, som Annie må kysse på munnen for å vise ærbødighet. Samtidig er denne teksten full av rariteter og snodige detaljer. Krokodillenes skumle munner har en parallell i padlerens hvite tannglis. Den unge jenta Sally responderer på misjonærens spørsmål med et innøvd, ekkolignende svar – akkurat slik papegøyen også har svart tidligere.

Inspirert av Edvard Said – og med støtte fra Ndla sin ressurs om postkolonial litteratur, arbeider elevene med disse spørsmåla:

1. Hvem er forfatteren eller avsenderen, og skriver eller ser hen fra et bestemt perspektiv med tanke på kjønn, kultur, nasjonalitet eller samfunnsklasse? Hvordan ser vi i så fall dette perspektivet?
2.  Hvem er aktive i fortellinga, og hvem er passive?
3. Hvilke karakterer er sammensatte, og hvilke er enkle / typer?
4. Hvordan blir kulturforskjeller beskrevet? Let etter konkrete spor! Er de to kulturene likeverdige, eller er den ene kulturen tydelig dominerende, mens den andre blir dominert?
5. Gir teksten/filmen uttrykk for forestillinger om et «vi» og «dem»? Hvordan blir denne forestillinga konstruert, i så fall?
6. Vurder om teksten er orientalistisk:  Orientaleren er irrasjonell, lastefull (fallen), barnlig og “annerledes”; dermed er europeeren rasjonell, dydig, moden og “normal”. Eller beskrives orientaleren, den andre, som noe eksotisk, på en tilsynelatende positive måte?

Og her finner vi ut mye forskjellig! At det er europeerne som er mest aktive i fortellinga, er ganske tydelig. Det er de som vet, forstår, handler. Lucy, den gamle kona, spør om Annie også har de samme dyrene hjemme som i Honduras. Nei, papegøyer har vi ikke, til det er det for kaldt. Kaldt, hva er det? Det er et konsept hun ikke forstår. Men den britiske misjonærkona kan selvsagt hjelpe her: det er som da Lucy hadde feber! Lucys sorte kropp og hender blir nøye beskrevet – antakelig for å imøtekomme den norske, samtidige lesers nysgjerrige blikk. Forbindelsen mellom mennsker og dyr er noe flere legger merke til, og stusser over.

Er det bare krokodillene som er farlige, eller kan de lokale også finne på å gjøre opprør, dersom misjonærene ikke oppfører seg ordentlig? Dette er Astri Ramsfjell inne på i sin artikkel om Skrams barnefortellinger, og det er en tekst man godt kan bruke med elevene – dersom man gir dem litt lesestøtte.

Vi tar med oss de fem spørsmåla over i neste undervisningsøkt, der vi skal se Null stjerner med Linn Skåber og Ine Janssen.

Litteratur

Skram, Amalie (..) Børnefortellinger

Said, Edvard (2020): Orientalismen

Ramsfjell, Astri (2008): “Amalie Skram: Børnefortællinger (1890) –barneskildringer i voksenlitterær regi?”. Barn, nr. 3, utgitt av Norsk senter for barneforskning.