Ubehaget i norsklektorlivet

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke da jeg ramla over en tekstsamling fra 2022 med tittelen Rikdommens språk – tekster om oljefondet. Boka var allerede havna på Mammutsalg i en bitteliten bokhandel i eksfylket. Oljefondet er en såpass abstrakt størrelse, et ullent og uhåndgripelig objekt, at jeg ikke kunne klare å se for meg hva slags tekster dette kunne være. Og det viste seg å være omtrent like vanskelig for de forfatterne som var blitt invitert til å levere bidrag til tekstsamlinga. Er det tekster om penger? Tekster om nordmenns kjøpevaner? Tekster om Equinor og oljesand? Troll? Veldig vanskelig å si. Men ett navn lyste opp i innholdsfortegnelsen: Øyvind Rimbereid. For en knapp hundrings tenkte jeg derfor at det kunne være verdt å gi boka et forsøk i klasserommet.

Men før vi tar tak, må vi gå noen omveier. Greit nok å lage en plan for hva elevene skal lese, og hvordan timene skal gjennomføres. Men hvorfor?

Hva er det jeg vil at elevene skal forstå, oppleve og tenke?

Samoilow og Myren-Svelstad mener at økokritisk teori kan være relevant for norskfagets litteraturundervisning. Det handler blant annet om å undersøke følgende: “Hvilken rolle spiller miljøet, dyr, planter, døde ting og våre ideer om dem i litteraturen? Hvordan påvirker de måten vi skriver, leser og tenker på?” (2020, s. 132). Jeg anbefaler alle å lese denne artikkelen fra boka Kritisk teori i litteraturundervisningen, og skal ikke gjengi alt derfra, men jeg bruker noen av spørsmåla de har formulert i undervisningsopplegget mitt.

Vi tar utgangspunkt i følgende kompetansemål for norsk (påbygg/vg3): “utforske og reflektere over hvordan tekster fra den realistiske og den modernistiske tradisjonen framstiller menneske, natur og samfunn“. Vi finner tydelige berøringspunkter i planen for naturfag også, som elevene mine til alt hell jobber med akkurat samtidig i naturfag: “gjøre rede for hvordan klimaendringer påvirker evolusjon, utbredelse av arter og biologisk mangfold” (Udir, 2020).

Aller først leser vi Ndla-artikkelen “Tekster om naturen og mennesket”. Den gir fin repetisjon av deler av litteraturhistoria. Deretter ser vi denne snutten fra den fantastiske filmen Human fra 2015, regissert av Yann Arthus-Bertrand:

Her blir spørsmålet: hvordan skildres forholdet mellom menneske og natur i dette filmklippet? Elevene er inne på flere ting her, og sammen snakker vi om hvorvidt mennesket er en liten del av naturen, eller om mennesket temmer naturen her. Naturen er både majestetisk og vill. Er det en romantiserende scene? Sett i lys av filmen som helhet, er den kanskje ikke det, det er en brutal og ærlig film der vi møter en rekke mennesker som forteller om livene sine. Men akkurat her har naturen fått størst plass, og det ser ut til at menneskene lever i harmoni med naturen. Jeg får lyst til å lage en kopling her til orientalisme og postkolonialisme, men nøyer meg med å henvise til forrige blogginnlegg – og liksom bare nevne på innpust og med et stort spørsmålstegn: Jens i Mongolia – NRK TV ?

Vi ser på noen definisjoner fra Samoilow og Myren- Svelstad før vi går videre (lettere bearbeidet for å passe i klasserommet):

 ANTROPOSENTRISME: Antrophos = mennesket. Mennesket står høyere enn andre vesener. Man kan ta livet av andre livsformer dersom det er nyttig (også kortsiktig) for mennesket. Årsak til klimaødeleggelser?

 ØKOSENTRISME: Verden er en sammenhengende enhet. Andre livsformer enn mennesket har en egenverdi. Man må ta hensyn til natur, dyr og planter og deres behov. Motvekt mot antroposentrismen, vil avdekke maktforhold

Så til det morsomme: Knausgård! Alle gode undervisningsopplegg må inkludere noe av Knausgård. Denne gangen fant jeg en bitteliten tekst i Om høsten fra 2015 med det forlokkende og oljeaktige navnet “Bensin”. Elevene leser og jeg spør:

Bensinen i Knausgårds tekst = natur? JA eller NEI?

Og her begynner leitinga i teksten. Elevene finner flere eksempler på at bensinen er natur – den er utvunnet av organisk materiale, av planter og dinosaurer. Hehe, faktisk dinosaurer? Ja, det er med barndommens språk, naturligvis, og Knausgård skriver ikke som biolog. Det er snarere forestillingen om at bensinen er utvunnet av fortidens dinosaurer vi møter her. Men det er ikke uvesentlig i seg selv.

Bensinen er ikke natur i teksten av flere årsaker: den dukker ikke opp på strender og svaberg, den brukes av biler og båter, den er hentet opp fra en tid der menneskene selv ikke eksisterte. Dessuten kommer bensinen på jerrykanner.

Samoilow og Myren-Svelstad formulerer tre spørsmål som er særlig relevante når vi leser skjønnlitterære tekster økokritisk:

Det som slår meg som et særlig viktig spørsmål i møte med Knausgårds tekst, er hvorvidt teksten uttrykker begeistring eller skepsis til bensinen. En ting er sikkert: det er ikke en opplagt miljøkamp-tekst, og den er langt mer positiv til bensinens potensiale for kraft og fart enn det vi ser i for eksempel Rolf Jacobsens “Landskap med gravemaskiner”. En mulig sammenligningsoppgave, kanskje?

Men vi skal jo inn i tekstene om oljefondet denne gangen. “Ode til oljefondet” av Rimbereid virker som et trygt valg, til tross for at teksten er ambisiøs og pompøs. Jeg vil si at diktet forsøker å formidle økologiske endringer ved å la oljefondet selv være en slags hovedperson. Her er ingen lyriske jeg, og bare bruddstykker av handling som involverer mennesker. Menneskene er bittesmå, men noen av dem faller i sjøen – akkurat slik 123 mennesker omkom i Aleksander Kielland-ulykken, der en av stolpene måtte knekke under bølgene. Akkurat dette er det ikke jeg som oppdager først, men en elev som har fagbrev i naturbruk og i tillegg en særlig interesse for norsk historie.

Jeg ordner denne timen slik: først leser alle teksten selv. Det er viktig for å få et bilde av helheten. Deretter deler jeg elevene inn i grupper, og de får tildelt ulike deler av diktet (som har til sammen ti deler). Hver elev har en rolle i gruppearbeidet:

1. Oppleseren (sjefen). Denne eleven bestemmer hva de skal velge ut og legge fram for resten av klassen, skriver inn relevante sitat og styrer gruppas arbeid
2. Sjangereksperten. Denne eleven må undersøke hva en ode er, om det passer som beskrivelse av diktet, og om diktet er postmoderne og/eller romantisk. Formspørsmål sorterer også her
3. Virkemiddeleksperten leter etter kontraster, gjentakelser og symboler, blant annet.
4. Googleren. Her må alle mulige rare ord i teksten undersøkes. Søkehistorikken må dessuten bli med i presentasjonen.

Det er ingen tvil om at det er googleren som har den artigste og kanskje enkleste jobben, for her er ord som ringsnotsnurper, Haltenbanken (hva, ikke en bank?), Det Hollandske Ostindiske Kompagni, kakofoni og ankervinsj. Vi føres med disse ordene fra sjøfartsnasjonens fiske-orienterte språk til oljealder og indeksfond og Wall Street. Det virker voldsomt og komplisert! Men midt inne i teksten får vi også høre om “et menneske som sklir, faller / en redningsvest for lite”.

Elevene får legge fram funnene sine, og dermed får vi også oppklart en del misforståelser, kanskje – dette er mye rarere enn alle andre tekster vi har lest til sammen. Elevene må også skrive litt underveis, for eksempel kan jeg be dem forklare hvorfor ordet “navlestreng” dukker opp her:

Og som derfor ikke kan annet, plutselig

denne dagen, enn å fosse

oppover navlestrengen av rør og koplinger

For da er det at en elev ser noe, hen ser at navlestrengen, den gir næring, det er selvsagt næringa til landet Norge som trekkes opp fra havbunnen og inn i pensjonsfondet. Den menneskelige navlestrengen overføres metaforisk til oljeproduksjonen. Og kanskje er det her vi er på sporet av noen viktige avklaringer på spørsmålet om hvordan forholdet mellom mennesket og det fysiske miljøet beskrives!

Vi bruker teksten til å snakke om en rekke ting. Hva er episk lyrikk? Hvilke menneskelige erfaringer møter vi i denne teksten som ikke har et lyrisk jeg? Hva ser vi for oss? Til slutt spør vi også en praterobot om hva teksten handler om. Her er to av svarene:

Eleven som har fått disse svarene, påpeker selv nokså tydelig at dette gir mening, men han hadde ikke forstått det dersom han ikke hadde lest og jobba med diktet selv først. Ved oppfølgingsspørsmål er heller ikke prateroboten i stand til å bli virkelig tekstnær. Den sier noe omtrentlig, det høres riktig ut, men bare nesten. Hvilke kontraster er det snakk om? Hvordan ser vi at formuen påvirker samfunnet vårt negativt? Dersom jeg bruker dette svaret som en inngang til videre utforsking av teksten, må jeg også være klar over at prateroboten kan lede meg i feil retning. Kanskje var det noe helt annet i det poetiske språket vi burde undersøke. Jeg velger heller å gå tilbake til Samoilow og Myren-Svelstads kapittel for å se om vi kan hente ut enda flere perspektiver fra økokritikken. Stay tuned!

Kilder:

Evjemo, Eivind og Knut Christian Myhre (red.), 2020: Rikdommens språk. Tekster om oljeeventyret. Cappelen Damm. Tekster i denne boka: Øyvind Rimbereid: “Ode til oljefondet”. Jeg anbefaler dessuten: Amalie Kasin Lerstang: “Portefølje”

Samoilow, Tatjana og Per Esben Myren-Svelstad, 2020: Kritisk teori i litteraturundervisningen. Fagbokforlaget.

Knausgård, Karl Ove, 2015: Om høsten. Oktober forlag.

Abusland, Å., Nagel, J., Solbakken, H. M., Nyhus, J. Ø., Engan, O. (2020, 30. november). Tekster om naturen og mennesket. NDLA. https://ndla.no/article/27330