Ubehaget i norsklektorlivet

I fjor toucha jeg såvidt innom den da blodferske gateromanen av Oliver Lovrenski. I vår hadde den sneket seg inn i eksamensoppgaver, og i høst kom den inn som langlesing i klasserommet mitt. Du kan lese om noen enkle paralleller til sagalitteratur i innlegget mitt fra i fjor. I dette innlegget kan du lese litt om hvordan jeg har arbeidet med hele romanen i en påbyggklasse.

Min første misjon med romanen var at nå øver vi på å lese sakte.

Jeg har satt av ganske mange timer til arbeidet, og lar elevene lese “der de er” i omtrent 20 minutter med en liten lesebestilling hver gang. En lesebestilling kan være “finn ut hvordan karakterene har det hjemme”, “legg merke til hver gang karakterene ruser seg”, “noter ned hver gang det kommer et ord du ikke forstår” eller “hva blir sagt om kjærlighet?”.

Etterhvert kan vi bruke romanen som utgangspunkt for samtaler. Her skisserere jeg noen ulike innfallsvinkler og potensielle skriveoppgaver.

SPRÅKSPØRSMÅL:

Dette engasjerer ganske mye. Elevene er enige om at både norsk og engelsk har høy status i Norge, men litt uenige om hvordan man skal vurdere polsk, arabisk, russisk og tegnspråk. Gir store språk status, eller er det positivt å mestre noe andre ikke kan? Det er derimot litt skuffende stor enighet om at kebabnorsk ikke er helt norsk. Ikke så norsk som trøndersk, som bare har norske ord, visstnok.

EN PÅSTAND OM SPRÅK

Mykje av det som skjer i «Da vi var yngre» skjer i språket. Orda er eit kroatisk-somalisk-norsk fyrverkeri (…) Språket er ein kamparena, der det å fyre av ei god setning er eit statussymbol som trumfar airpodsane og Gucci-beltet  (NRK – anmelding av Knut Hoem)

Knut Hoem påstår at språket er en kamparena. Hvem er lagene egentlig i denne kampen? Og kan vi si at språket er like viktig for Ivor som for Gunnlaug O?

EN ANNEN PÅSTAND OM SPRÅK: NÅR FORTELLEREN LYVER

Av og til gjengir fortellerstemmen hele fraser på andre språk. Ivor snakker på tysk når han ikke vil tas av politiet: “Ich verstehe nicht was du meinst”. En veldig artig episode er når guttene blir sure fordi de alltid må snakke spansk i spansktimen. Det er slitsomt. Ivor forteller:

«Wa inaan xaaro / og i ungdomsskolen vi hadde spansk, og hver gang du var tørst eller skulle på do, lærern tvang deg til å spørre på spansk, f eks om jeg skulle keefe jeg pleide bruke unnskyldning puendo llenar el inodoro? (kan jeg fylle vann)  Og etter hvert det ble irriterende, hvertfall for de som ikke kunne spansk, så en dag når marco skulle på do, det hele endte med han kasta bok etter lærern og ropte, neste gang du skal på do, kom si til meg jeg må drite på somalisk din fitte» (Lovrenski: 61)

Altså, makan til frekk type. Angivelig betyr det som står på spansk her, at han ber om å få fylle vann. Men det er ikke det han sier, han ber om å få fylle toalettet. Det må man forstå spansk for å få med seg (eller sjekke ut). Fortelleren legger altså ikke til rette for leseren. Og må han egentlig det? Hvem har ansvar for at alt skal bli forstått?

FLERE SPRÅK = EKSEMPEL PÅ TRANSSPRÅKING?

Flere steder i romanen brukes altså hele fraser på andre språk. Vi snakker i klassen om hva transspråking er som fenomen. Dewilde forklarer dette begrepet på en måte som også elevene forstår her. Kort sagt kan vi si at transspråking handler om å ta i bruk alle sine språklige ressurser. Det innebærer også å utfordre det vi kan kalle en enspråklighetsnorm. Vi studerer den sida der Ivor får en venn til å oversette til arabisk (han har åpenbart ikke skaffa seg Google translate-appen med bildefunksjon). I klasserommet mitt har vi ikke bare Google translate, men elever som snakker arabisk. Her forklarer en av dem at Ivors arabiske beskjed er skrevet på formelt arabisk, og han ønsker kjæresten sin lykke til på eksamen. Andre steder bruker han uformelle ord på arabisk, slik som habibi, min kjære. Kanskje har denne forskjellen en årsak?

Etter dette lar jeg elevene diskutere med utgangspunkt i følgende spørsmål:

Hvordan opplever du å lese det som står på andre språk? 

Er det alltid minoritetens ansvar å sørge for at majoriteten forstår det som blir sagt?

Ja, det er et ledende spørsmål. Og likevel kommer det mye spennende! Fra før av har vi sett at ikke alle regner boka som norsk. Noen liker at de ikke skjønner alt, eller må slå opp i den lille ordboka bak i boka. De arabiskspråklige synes det er artig at her -endelig – er det noe de forstår som ikke alle andre forstår. En elev forklarer at transspråkinga er i alle fall ikke noe tegn på at guttene har dårlig språk, tvert imot har særlig Ivor et imponerende rikt vokabular. Andre blir kanskje litt sure og synes ikke det er særlig bra. Dette skriver også Kathrine Nedrejord om i sin splitter nye roman Sameproblemet. Mer om den en annen gang.

FAMILIE

Et viktig tema i denne romanen er familie, eller fravær av familie. Jeg spør: Hvorfor må familie være lik biologisk familie? Hva betyr familien i tekster dere har lest før? Deretter undersøker vi noen sider, for eksempel der Ivor forteller om vennene som brødre, eller episoden der Jonas ikke får bo med mor dersom broren skal være der. Han blir værende hos den aggressive faren. Marco kommer tilsynelatende fra en lykkelig familie, men også den går i oppløsning. Og romanens første punktum kommer når Baba, Ivors bestemor, dør.

RUS

Hvis man leter, ser man at Ivor og kompisene ruser seg veldig, veldig mye. Skal vi lage en liste over alle rusmidlene? Kanskje ikke. Men nokså tidlig i romanen, på side 60 i min utgave, beskriver Ivor en indre konflikt: “inni meg var det største krigen”.

Litt senere beskriver Ivor en rusepisode med tittelen “Bomberom”:

“vi kjøpte 3r molly og 2r speed på deling og jonas ble så paranoid vi døde, karen bare, yo vi må passe oss vi må passe oss fordi vi hadde skulka skolen (…) og etterhvert også syra kicka inn, og siden lappene var gamle vi hadde tatt to hver, og samtidig som de eksploderte i oss, flyalarmen gikk for det var prøvedag, og da jeg så på marco som så på meg som så på arjan som så på trærne, og vi alle visste det var once in a lifetime og hva vi måtte gjøre, så når jonas bynte bare, hører dere, hører dere?? Nå kommer russerne!! Vi bare, bror, hører hva, det er helt stille, og til slutt han byte skrive og løp for finne bomberom” (s. 82)

Her er det veldig mye som skjer på en gang, fullkomment kaos. Jeg spør: ”hva skjer på innsiden av Ivor og hva skjer på utsiden akkurat her?”

Til sist skriveoppgavene: