Ubehaget i norsklektorlivet

Dette blogginnlegget inneholder ingen ferdige undervisningsopplegg, men kanskje kan noen finne inspirasjon til å utforme sitt eget opplegg. Hvor kan man finne gamle brev? I skuffer og skap, eller i digitaliserte arkiv? Hva forteller brevene om enkeltmennesker, og om tida og konteksten de ble skrevet i?

I september 1926 – for nesten hundre år siden! – mottar min tippoldefar på Ranheim et formelt brev fra det norske konsulatet i Prag, med trykte skrivemaskinbokstaver. Konsulatet forteller om livets slutt for sønnen hans, min da tretti år gamle oldefar, i det han forsøkte å fullføre et lengre studieopphold der nede. Hjemme sitter oldemor og min mormor som er blitt 5 år gammel. I Prag, eller Praha, ble det tegnet betongkonstruksjoner og brosystem. Men ikke raskt nok. Pengene fra tippoldefar til oldefar strakk ikke til, det var sparsommelig, strevsomt, langsomt.

Brevet fra konsulatet avdekker en tydelig omsorg for den avdøde studenten. Begravelsen blir beskrevet som verdig, som for å trøste faren i hjemlandet. Et mannskor synger koraler, en ung kvinne og hennes barn er der også, kanskje vet hun at den unge mannen selv har et barn i Norge? Obduksjonen viser at han har tarmtuberkulose – men konsulen antyder at dette kan ha vært ukjent for ham selv. Brevet er så inderlig formulert, samtidig som vi skjønner at konsulen verken kjente min oldefar eller familien hans personlig. Det handler ikke bare om ordvalg – “min dypeste medfølelse”, men om hele den situasjonen som blir beskrevet så vakkert i brevet:

Sammen med dette brevet får jeg også tilsendt tre brev min oldefar sendte til tvillingbroren sin en tid før han døde. Dette bildet fikk jeg også – jeg vet ikke hvem som er oldefar og hvem som er broren hans.

I alle de tre brevene til broren ber oldefar om penger. Likevel er stemningen i de tre brevene nokså ulike. I det første brevet går oldefar rett på sak og ber om penger fra sin bror. Det han får fra faren strekker ikke til. Han angrer kanskje på studieoppholdet, men er lovet arbeid etterpå.

Dette er altså 1926. Hvilken …-falskningsaffære (uleselig?) i Budapest han sikter til, aner jeg ikke, men det er altså urolig, han frykter en ny krig.

I det andre brevet sier han “tusind tak for mottagende 50,- og brev i dag. Det er morsomt at faa brev”. Studiene? Ikke så “herlig som ønskelig”, men han består de eksamenene han prøver på. Joda. Og det går fiiint an å få utsette eksamener og man kan ta dem når man vil. Her følger en lengre utgreiing om ulike fag – hydraulikk, matematikk, fysikk. Noe går veldig bra, andre fag er det verre med. Mellom linjene aner vi at studenten ikke ser så lyst på fortsettelsen.

Oldefar informerer deretter sin bror om at Kristiania ikke akkurat er noen storby, fordi det “hersker for mange tvangsbestemmelser hjemme i Norge”. Vi får straks vite hva han kan sikte til: Prag har 800 000 innbyggere og virker større enn Berlin på grunn av sine “frie former” – for eksempel ølsjapper som er åpne til den lyse morgen. Selv trekker ikke brevskriveren noen linjer fra øldrikking gjennom natten til manglende studieprogresjon.

For ungkarer og folk med indtægt maa det være et ideelt sted, dette idylliske med sine vakre kvinder

Litt uheldig da at oldefar verken er ungkar eller pengesterk. Men oldefar modererer og behersker seg. Han vil slett ikke anbefale noen (broren?) å finne seg kone blant disse lokale kvinnene, for han tror de må lide av pyntesyke. Heretter gir oldefar noen broderlige formaninger om å finne seg en kone der hjemme og ikke vente for lenge, det er bare å “smøre ivei”.

Mot slutten skifter brevet retning, han har satt en strek og må ha fortsatt noe senere. Oldefar har mistet motet, han savner å gå i teatret, sko og klær er dårlige, studiene går ikke så godt. Derfor ber han på ny om flere penger “saa snart som mulig”.

I det tredje og siste brevet er stemningen nokså laber. Han ber pånytt om penger, han savner kone og datter, han vil hjem. Han har blitt tynn. I ettertid skjønner vi at oldefar må ha hatt det veldig tungt den siste tida der nede.

Brevene gir innblikk i en tragisk skjebne som jeg selv bare har hørt omtalt i bisetninger. Men vi får også vite noe om det samfunnet oldefar levde i, som student, nordmann, europeer. Dessuten er brevene eksempler på en sjanger som nok er ukjent for mange ungdommer i dag. Det går langsomt, flere måneder går mellom de tre brevene, og de er nokså lange og detaljerte. Hva ville de selv fortalt dersom de var borte fra familien i måneder og år, og bare kunne fortelle i brevs form, uten bilder, videoer og snapper?