Ubehaget i norsklektorlivet

For omtrent et kvart århundre siden tok jeg et mellomfagsemne om Ludvig Holberg. Det var ikke egentlig laget for studenter, men et slags intern-seminar for ansatte ved Nordisk Institutt ved Universitetet i Bergen. Her var ingen tilrettelegginger, ingen digital plattform eller støttende videoer, bare en haug med gamle tekster og ti ansatte som byttet på å forelese for hverandre. På pensum sto blant annet en historisk framstilling av to dronninger (som het: “Adskillige Heltinders Og Navnkundige DAMERS Sammenlignede Historier Efter Maade”, 1745) i gotisk skrift. Værsågod, lykke til.

Mest av alt husker jeg at det var forfriskende lite forsøk på å prøve å legitimere hvorfor vi skulle lese Holberg. Vi leste Holberg og ble kjent med Holbergs tid.

I mellomtiden, altså fra jeg tok dette kuriøse emnet i Bergen og til i dag, 2025, har presset mot demokratiet økt. Kanskje er det viktigere enn noen gang å begi seg innover i opplysningstidas tekster. Vi kan lese Holberg for å finne ut av hvorfor det tok så lang tid å innføre et moderne demokrati, for eksempel. Selv var ikke Holberg noen fan. Å, det var mange ting Holberg ikke var.

I videregående leser vi kanskje først og fremst en av skuespillene til Holberg. Jeg har selv vekslet mellom Erasmus Montanus og Jeppe på Bierget, alt etter hva jeg tror passer best for klassen. Eller vi leser Niels Klim. Du kan lese mer om hvordan jeg leste Jeppe i fjor på dette innlegget. Et viktig poeng i Jeppe på Bierget er at makta den lutfattige tidligere soldaten og fylliken Jeppe får, korrumperer ham. Han vil straks henge halve staben bare fordi han kan. Endelig er det noen som må høre etter den stakkars alkoholiserte latsabben som blir slått av kona. Det kunne vært fristende å si at dette er ren satire for Holberg, et slags grotesk vrengebilde om du vil, men dersom vi leter i flere av tekstene hans, ser vi at jo, Holberg er faktisk ganske skeptisk til å la hvem som helst slippe til makta. Et opplyst enevelde, altså en konge med noen kvalifiserte undersåtter, er langt mer fornuftig enn et demokrati, argumenterer han.

Holberg skriver eksplisitt om ulike styreformer i Epistel 514 fra 1754. Teksten er utformet som en type anmeldelse av en annen tekst av franske Montesquieu. Holberg skriver mange slike tekster – og mange av tekstene hans, inkludert skuespillene, er rene omskrivinger av særlig fransk materiale. Et uttalt mål for ham er nemlig å tilgjengeliggjøre europeisk litteratur for et dansk publikum, på dansk. I denne epistelen argumenterer Holberg imot demokratiet som løsning for samtidens Danmark-Norge. Hør for eksempel på følgende resonnement:

“Men historien viser at romerne har aldrig øvet større dyd og flere heroiske gerninger og ladet se større prøver på kærlighed mod fædrenelandet end under samme monarki da dydige kongers eksempler opmuntrede dem til at agte stadens velfærd højere end deres liv”

og videre:

“Jo mere frihed, jo mindre dyd. Nidkærhed for landets velfærd blev forvandlet til egenkærlighed, lydighed mod øvrigheden blev succederet af genstridighed”.

Det Holberg sier her, er at romerne var dydigst, en egenskap han holder høyt, da de hadde en monark på toppen. Da monarken forsvant, forsvant det gode forbildet, og folk ble mer egoistiske. Det er den samme egoismen som treffer Jeppe når han våkner og tror han er baron. Jeppe mangler dyd – han er verken rettferdig, klok eller måteholden.

Frihet betyr altså egoisme og egenrådighet? Kan for mye frihet være negativt også i dag? Hvilke grupper i samfunnet søker seg til mindre frihet?

Det er vanskelig å vite om Holberg mener alt han skriver i epistlene, og ikke bare var styrt av sensuren. Dessuten er satire alltid litt krevende å forstå. Og hva tenkte samtidas lesere? Det vi vet, er at Holberg opparbeidet seg nokså mye autoritet i løpet av forfatterskapet. Han fikk professoratet i historie som han holdt høyest, som selvsagt ga ham en plattform for å produsere og utgi mange tekster. Dessuten var professorene også med på å utøve sensur overfor andre. Romanen Niels Klim unnslapp kongens sensur etter nøye gjennomlesing i 1741, fjorten år før det kom en oppmykning av sensuren i Danmark. Også Epistel 514 ble utgitt like før dette. Les mer om Holberg og sensur her: Censuren.

I Holbergs egen levetid var det ennå et stykke igjen til noen kunne tro på et demokrati slik vi kjenner det i dag. Folk var rett og slett for lite skolerte til å kunne ta del i et aktivt demokrati og treffe gode beslutninger. Rett nok økte tilgangen på skole for danske barn ut over 1700-tallet, med blant annet en skolelov i 1739 som krevde at degner (en type kirkeansatt) holdt skole. Men grunnleggende leseopplæring og bibelhistorie holdt antakelig vis ikke mål for Holberg. Dette harselerer han også (som kjent!) over i Erasmus Montanus. Rasmus Berg blir jo slett ikke særlig klok av å ha pugget latin. Les mer om dansk skolehistorie her: Landsbyskolen 1700-tallet.

Og kanskje var det heller ikke nødvendig at hvermannsen blandet seg i politiske spørsmål, så lenge kongen var dydig og hadde gode medarbeidere?

Diskuter med elevene: bør staten kreve at alle avlegger en kunnskapstest før de får stemme til stortingsvalg?

I romanen Niels Klim reiser en student inn i jordas indre og oppdager en ny verden, og deriblant landet Potu (en utopi). Hvilke ulike styreformer kunne man tenke seg, egentlig? Bør lover fremsettes raskt eller sakte? Er rangordninger fornuftig, og hvilke egenskaper bør en konge ha? Her kan du lese det aktuelle kapitlet: Niels Klim, Den underjordiske rejse (oversat af Peter Zeeberg) “chap7” . Jeg låner spørsmål fra den fortreffelige danske nettsida om Holbergs tekster, sortert etter ulike tema: Magten. Det er verdt å merke seg at selv ikke en filosof egner seg til å overta makten i Potu – han mangler den nødvendige respekt og verdighet for å kunne regjere. Filosofen Rabaku beveger seg fra slapp vennlighet til nådeløs hardhet, før han gir opp det hele. Undersåttene i Potu er forøvrig ikke inndelt etter rang, noe som fører til at fordeler kun kan opparbeides gjennom evner og innsats. Dessuten er potuanerne svært konservative; dersom en innbygger foreslår en ny lov som blir forkastet, risikerer innbyggeren dødsstraff. Altså, her gjelder det å ikke foreslå noe egennyttig eller egoistisk.

Det som virker fornuftig og innlysende i dag, var ikke nødvendigvis det på 1700-tallet. Jeg undres på hva Holberg tenkte om dødsstraff – kanskje det er materiale til et utforskende prosjekt?

Læreplanen oppfordrer oss til å sammenligne tekster – Holberg lest i sin egen kontekt og Holberg lest i vår tid. Holbergs skepsis til demokratiet minner meg om Big Brother i 1984, som jo ligger nærmere oss i tid og tankesett. I Orwells roman er det tydelig, faktisk helt over-tydelig, at de store massene må ha lite eller ingen skolegang, fordi da vil de ikke kunne gjøre opprør mot makta. Alle proletarer uten intellekt er ufarlige for Big Brother. Og skulle noen vise seg å være litt skarpe, blir de likvidert.

Slik kan man få i gang en diskusjon (forutsatt at elevene har lest en god del av 1984, og utdraget fra Niels Klim):

Hva tror vi Holberg ville sagt om Big Brothers styreform i Oceania?

Har Big Brother noe til felles med 1700-tallets konger? Hva skiller dem?

Hvorfor er tankefrihet viktig – på 1700-tallet, i 1948, og i dag?

Tankefrihet fortjener en egen post. Men jeg tenker allerede nå på Ekko av Eva Lindgren, på Peter Thiel, på teknologigiganter og antiantifa-bevegelsen.