Nærhet og distanse i poesien.

I foreløpig siste utgave av Vagant (3-4 / 2021), som faktisk er skrevet nokså lenge før krigsutbruddet i Ukraina, kan man lese om den irakiske poeten Selma M. Yonus og hennes parallellspråklige diktsamlinga Vuggesang for liten kriger. Jeg sier faktisk i et forsøk å fortrenge alle andre konflikter enn den pågående, og jeg vet godt at her hos oss, blant elevene mine også, er det mange som har voldsomme og vanskelige erfaringer som flyktninger fra krig. Jeg har ikke rukket å få tak i denne diktsamlinga ennå, men jeg la merke til noe veldig interessant som Yonus sier om det å skrive om følelser. Hun sier:

Jeg tror alle som sørger har det samme tomrommet i seg, men måten vi ser det på, måten vi håndterer det på, er litt annerledes. Det har jeg også merket meg hos de norske dikterne jeg har lest. I norsk poesi skrives det ofte ut fra personlige erfaringer. I min kultur har man ikke samme rett til sin personlige erfaring (…) Poesi på arabisk er mindre direkte, mindre tydelig. For å unngå å være eksplisitt, anvendes det mange metaforer og dobbeltbetydninger.

(Vagant 3-4 2021: Mari Wigdel, “Behov for å huske, behov for å glemme”)

Betyr det at det er mye selvsentrering, mye fokus på følende “jeg” og personlige erfaringer i norsk lyrikk? Ja, det kan hende, men det er vanskelig å oppdage slikt når det er mest norsk lyrikk man leser. Likevel: kanskje vi kan bruke dette perspektivet i møte med noen tekster? Som dette av Gunvor Hofmos “Fra en annen virkelighet”, der det står at “altfor nær var jeg tingene”. Det er mulig og det er spennende. I denne timen leser vi et annet og mindre kanonisert Hofmo-dikt fra diktsamlinga Testamente til en evighet fra 1955:

De sover

De sover- ikke

dødens

drømmer fyller dem

men tørsten

Tørsten lenket til evighet

uten død

Tørsten åpnet i åndens somre

Alltid lysende over

nattblek hud

Lemmene våte ved skyggene

som i kornets kveld

kornlemmer duvende under

nattblåstens viten om det kommende

Går en og skjærer?

Brød og vin, brød og vin

ved vinterens bord!

Vi snakket sammen om det at det ikke er et lyrisk jeg tilstede i dette diktet, men at det beskriver “de” og “dem”. Noen finner nattverden, noen ser evigheten og dødslengselen. Etter dette går vi løs på dagens største og vanskeligste oppgave: Paul Celans enorme og fryktelige “Dødsfuge”. Olav H Hauge har en nydelig oversettelse, og det er den jeg bruker. Jeg har omtalt diktet i et innlegg her nylig, og jeg liker det som står på denne bloggen også.

Før vi leser diktet, må vi se på hva “fuge”: for å forstå tittelen på diktet og for å kunne sirkle inn diktets kulturhistoriske kontekst. Mine egne erfaringer med fuger handler først og fremst om at det er komplisert og vanskelig, fordi stemmene flyter inn i hverandre. Det er dessuten uløselig knyttet til Bach og tysk barokk. Jeg spør elevene denne gangen om de legger mest merke til det horisontale (melodien) eller det vertikale (akkordene, harmoniene). Dessuten spør vi: har musikken begynnelse og slutt, eller ikke? I timen blir elevene enig om at dette er musikk som bare går og går, en evig repetisjon.

Neste steg: lese diktet. Flere ganger. Det hender jeg bruker sånne leseteknikker jeg har lært på kurs:

  1. Les diktet. Noter ned hva du legger merke til.
  2. Les diktet på nytt. Strek under alle pronomen med en farge, alle verb med en annen. Hva ser du? Er det mønster?
  3. Hva er motivet i diktet?
  4. Hvilke assosiasjoner gir diktet?

Dette er nokså ufarlige spørsmål, og et fint utgangspunkt for å snakke sammen om det vi har funnet. Så må vi lete videre. Hva graves? Hva er aske? Hva forsvinner? Dette er så grusomt at jeg vet ikke, jeg klarer ikke formulere det, for jeg ser rekkene av uskyldige mennesker, og strever med å fatte det. Men her er også både nærhet (i det personlige, i navnene) og distanse (asken). Faktisk er det påfallende hvor kjølig vi snakker om diktet, motivet, denne tyske mesteren som her “han” i diktet, og som er den som gir ordrer om graving og død. Vi snakker om det gylne håret og gravene i lufta, asken, stablet oppå hverandre (slik som akkordene i fugen, har jeg tenkt).

Jeg ber elevene ta noen notater, og en av elevene skriver at hun lurer på om hun hadde forstått diktet på samme måte dersom jeg, læreren, ikke hadde fått dem til å tenke på Holocaust? Dessuten: diktet er jo nesten som en sang, selv om motivet er det det er. En annen bemerker at det er veldig vanskelig å gripe fatt i det konkrete i dette diktet, vi begynner å tolke umiddelbart.

Og så: tilbake til nærheten. For selv om Yonus pekte på distanse og metaforisk språk i arabiskspråklig poesi (bekreftet av arabiskspråklig elev!), er dette så tett på enkeltmenneskets erfaring som det går an:

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: