Ubehaget i norsklektorlivet

Med ujevne mellomrom prøver jeg, på tross av at liv og legning er godt plassert innafor omtrent alle majoriteter en fiolinspillende norsklærerkvinne kan være innafor, å provosere og vekke elevene mine ved å ta med tekster og bilder med litt utfordrende innhold. Jeg mislykkes nokså grundig, selvsagt, for ingenting jeg sier eller gjør kan overgå den strømmen av medieinntrykk de eksponerer seg selv for daglig. Godt er vel det. Og det er ikke slik at de strør rundt seg med verbale provokasjoner og grov banning, ikke på den måten. Det krever bare litt ekstra innsats å vippe dem av pinnen.

Så neida, de lot seg slett ikke provosere, hvorfor skulle de det, men det var et visst engasjement å spore i forsamlingen da jeg klasket opp Øyvind Berg på prosjektoren. Og det er da i det minste nokså fornøyelig:

En mann kom inn i dusjen. Han lente seg

forover, tok tak i ræva og lot

fingrene løpe. De kom ut med hver sin blomst.

En annen mann, som så dette, ville ha

blomstene og prøvde å fange fingrene, men de

forsvant opp hans åpninger, èn etter èn.

Og nå får han dem ikke ut, sier jeg

som så alt og som søker, her, etter

luft under rasshølet:

Vil du ha denne blomsten?

Nei, vi vil da slett ikke ha denne blomsten, for vi vet hvor den har vært. Vi må imidlertid rydde litt i bildebruken, for noen mente her at blomst måtte være symbol for fitte, og da passet ikke det homoerotiske motivet med to menn i dusjen. Dernest: var fingergrafsingen positiv eller negativ? Er det greit å si ræva i dikt? Her måtte en ny opprydding til: jeg vet ikke om at det finnes romantiske Wergeland-dikt med akkurat det ordvalget, om han var aldri så radikal. Ja, for det er tydelige referanser til Wergelands florale poesi:

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,

var det som Blomster sprang derifra ud:

Blomster, som levte, drømte og tænkte.

Slik kan vi grave i, ja ikke i ræva selvsagt (HUFF og UNNSKYLD), men i bildene, ikke sant: hvem er den første mannen, og hvem er den andre? Hvem er den som ser? Hvem snakker diktet til? Hvorfor luft under rasshølet? Her vil jeg slå et lite slag for tekstsamtaler som ikke krever bruk av et spesifikt fagspråk eller kulturell kontekst, fordi det, på dette punktet, kan hemme den åpne samtalen. Ja, det er litt som når vi ser Munchs badescener: her er alle betraktninger like gyldige og nei, vi har ingen voldsom respekt for tradisjonen, for vi må selv oppleve den og ta stilling til den, før vi eventuelt kan sette oss grundigere inn i den konteksten bildet eller teksten springer ut av.

Så tilbake til Øyvind Bergs dikt. Med hjelp av Sejersted og Vassendens nokså tunge lyrikkhåndbok forstår vi at dette er metapoesi, altså dikt som tematiserer dikting. Vi har møtt det før, i Pan, og vi møter det i Skråninga, som elevene leser for tida, så dette er det mulig å forstå. Diktet her henvender seg til oss for å si at hvis vi går inn i diktet, kan det hende vi får noe ubehagelig, noe vi ikke egentlig ville ha. Diktet er postmoderne lek med tradisjonen, og det tøyser med oss. JAVEL da tøyser vil tilbake og spør: var den egentlig så fin, den blomsten din?

Kilder:

Diktet er av Øyvind Berg: Retninger 1982. Gjengitt i Sejersted og Vassenden (2007): Lyrikkhåndboken, Spartacus forlag.