Ubehaget i norsklektorlivet

Laila Aase forklarer i Stilskriving og danning (1988) hvordan utviklingen av et godt og komplekst språk henger sammen med evnen til abstrakt tenking: de to elementene utfyller hverandre og er nødvendige utgangspunkt for et høyere mål, nemlig evnen til å se sammenhenger og trekke egne konklusjoner (Aase: 14). Ja, kort sagt, det vi dag vil si er målet med dybdelæring. Å måle disse kompetansene hver for seg, derimot, er mindre meningsfylt. Gjentatte ganger og ved ulike anledninger presiserer Aase det som er norskfagets egentlige mål og mening: Det handler om å tenke og om å forstå. Derfor er det med undring og uro jeg ser at det som skal godkjenne og kvalitetssikre elevene like før de trer over i høyere utdanning, om det er i norskfaget eller i andre fag, bli plukket fra hverandre, dekonstruert så å si uten å bli satt sammen igjen til et hele *.

Nei, for det er ikke hele tanker vi skal tenke, verken elevene eller sensorene ved sentralgitt skriftlig eksamen i norsk på vgs. Sammenhenger mellom det eleven har vist av kompetanse i de ulike delene? Slett ikke! Du kan komme til å ha tenkt noe! Det får meg til å tenke på den svenske komikeren Lasse Brandebys legendariske spørsmål: “Hur bredt har ni hoppat?” Breddehopp er ennå ikke innført verken som OL-gren eller i kroppsøving, så vidt meg bekjent. Det er det selvsagt gode grunner til. Og ikke bare er det breddehopp på norskeksamen, men tre sammenlagte breddehopp, lagt ved siden av hverandre. Jaså, breddehoppet du ikke raskt nok? (Her kan de som leser hoppe til neste fritekstfelt**, og tida er 0.55)

Jo, jeg tok med en av eksempeloppgavene og prøvde det ut på egne elever. Som vanlig syntes elevene de forsto oppgaven sånn ganske greit, de er vant til å egenvurdere seg selv og tilfredse med egen innsats. De sammenlignet natursynet i to dikt***, det som er en av eksemplene på oppgavetype 2. I samtale med andre norsklærere, over felles lesing av elevtekster, forsøkte vi å se for oss hvilket poengsystem vi kunne konstruere slik at karakteren likevel ville havne der vi mener den må havne. Jaja, de hadde vel ikke akkurat forstått oppgavene slik vi mente de skulle forstås. Mange elever parafraserte mye. Ikke var vi lærerne selv helt enige om hvordan oppgaven skulle forstås, heller. Var det økokritikk her, eller romantikk? Var det virkemidler og form? Hvorfor skrive “oversiktlig” hvis man mener “struktur”? Var parafrase kanskje godt nok, dersom gjenfortelling holdt på den første oppgaven?

En underlig, bakvendt øvelse, selvsagt, å lage poengskalaen etterpå, men det er også mitt poeng: i møte med denne teksten skulle vi ikke gjøre en helhetlig vurdering av hvor godt elevene formulerte og presenterte en faglig innsikt, og hva de hadde tenkt og forstått. Med eller uten kulturhistorisk kontekst? Det kommer an på tida. Hvor mange poeng fikk du for gode tanker, og hvor mange mista du i syntaksen? (Ta sats, hopp videre, dette var det vi rakk her og tida er nå 1.58)

Nå gjenstår 3 timer og 7 minutter og jeg går for eksempel-oppgave 2. Oppgaven ber meg skrive et essay, eller ut fra vurderingskriteriene kanskje en resonnerende tekst, om det å reise. Jeg leser Camilla Colletts reiseskildring og tenker på den kvinnekampen hun førte, og på den brytningstida hun levde i. Her er mennesker i trengsel, her er kvinner underlagt menn, her er forlokkende storbyer i skyggene av en voldsom industriell revolusjon.

Det minner meg om Amalie Skram, en annen viktig forfatter fra samme kulturhistoriske kontekst, som de sier. Hun skriver om møte med svarte mennesker i en reiseskildring hun kaller “På Hondurasfloden”, en såkalt barnefortelling fra 1890. Ja, dette er lenge før man sluttet å si neger, og faktisk nokså kort tid etter at man hadde begynt å regne negre som mennesker i det hele tatt. Ikke er teksten særlig egnet for barn, heller, etter mitt syn: jeg valgte å lese teksten for min mann, og ikke for ungene. Skram bruker faktisk ordet “menneskelig” om en negerkvinne hun møter, og det er usikkert til siste slutt hvilken reiseerfaring som hadde virket mest skremmende: kysse en gammel negerkone på munnen eller nesten bli spist levende av krokodiller.

Jeg tenker videre på hvordan Skram viser klassetilhørigheten sin som velstående sjømannskone her også: det europeiske selskapet svetter villig vekk i heten, sammen med de padlende og sikkert enda svettere negrene i elvebåten. De innfødte i Honduras omtaler presten, kolonimakta, som en “hellig høyhet”. Altså: der Collett beskriver kvinnens kår, beskriver Skram kolonitidens møte med den koloniserte. Honduras, var ikke de selvstendige lenge før 1890, spør min mann, hva hadde Skram der å gjøre, men nok om det, han er historielærer, det får være grenser i dette norskfaget også. Eller bokser.

Så igjen til saken: er det egentlig relevant å skrive om “reise” etter å ha lest Collett-utdraget? Etter å ha sett flyreklamene i oppgaven tenker jeg jo det, det må handle om forflytning, transport kanskje, vil de at vi skal skrive om transportmiddel? Nei, det har de nok ikke tenkt, selv om Collett bruker akkurat det ordet: “gjennom alle tenkelige transportmidler”, skriver hun. Grønn reise – skal vi skrive at det var lite miljøvennlig av Collett å dampbåt og mer miljøvennlig at hun også tok tog? Burde hun seilt, som Gunnlaug og Peer? Nei, disse reisereklamene passer ikke så godt med det jeg har tenkt om Collett og likestilling, og kolonisering (det var Skram, rett nok) og urbanisering, kanskje jeg tar helt feil. Men tida viser 4.55 og det er tid for siste krokodillehopp – ut av teksten.

Kilder

Skram, Amalie (1993): Samlede verker. Oslo: Gyldendal. Her bind 4, “På Hondurasfloden”, først utgitt i Barnefortellinger, 1890.
Aase, Laila (1988): Stilskriving og danning. Oslo: LNU/Cappelen.

Merknader

* Eksempeloppgavene i norsk, publisert på Udir i påvente av en haug med høringssvar. Det er enda godt vi får lov til å komme med høringssvar! https://www.udir.no/eksamen-og-prover/eksamen/eksempeloppgaver/eksempeloppgaver-norsk-vg3/

* *Fritekstfelt: de boksene Udir ber oss plassere tilbakemeldingene inni. Jeg syntes ikke kategoriene passet så godt, så jeg freestylet med min egen løsning.

*** De to tekstene det er snakk om, er “Fagert er landet” – ingen elever mente å ha hørt salmen selv om jeg sang første verselinje skingrende høyt, og en sang av Odd Nordstoga,