Ubehaget i norsklektorlivet

Slik starter Jirde Alis nyhetsdikt publisert i Vårt Land 23. april 2022. Diktet er en samling sitater henta fra europeiske nyhetssaker om den pågående krigen i Ukraina. På Twitter forteller hun også at sitatene er henta fra blant annet BBC, Al-Jazeera, CNN og Daily Telegraph.

Jeg vet ikke helt om jeg skal ta med akkurat denne teksten til elevene mine, for jeg er redd for at de skal begynne å kritisere henne, tenke at hun “ser rasisme overalt”, men det er noe med den teksten som er så sterkt og så vondt. Kanskje kan den invitere til refleksjoner omkring hvordan vi konstruerer forestillinger om “oss” og “dem”? Jeg vet jo at dette er noe som opptar ganske mange elever.

Teksten kan med fordel leses sammen med andre tekster. Jeg tenker særlig på utdrag fra Guro Sibekos Rasismens poetikk. I et av diktene her beskriver hun hvordan hun vil definere seg som hvit for å slippe å bli oppfatta som mindre intelligent. Hun vil være etterkommer av slaveeier, ikke slave:

Nei,

i dag er jeg etterkommer av båtbyggerne

som nagla slaveskip for Thormøhlen

og av kvinnene som strikka for negermisjonen

i lange kvelder på stølen

for å redde de stakkars sorte fra svovelpølen

i dag drikker jeg slaveprodusert Freiasjokolade

i dag spinner jeg slaveprodusert bomull

i fabrikkene langs Akerselva

i dag nyter jeg slaveprodusert Tiedemanns tobakk

Legg merke til det akutte I DAG. Dette er nå. Vi brukte denne teksten, et litt større utdrag, på en heldagsprøveoppgave, sammen med utdrag fra Claudia Rankines Medborgere. Et amerikansk dikt. Etter gammelt eksamensmønster ba vi dem rett og slett tolke og sammenligne de to tekstene. I Sibekos tekst er det også et poeng at hun undertrykkes både som svart og som kvinne. Overgriperen er en hvit mann.

Dette var tekster som engasjerte mange elever. En skrev om skam, og det syntes jeg var veldig fint.

Vanligvis vil vi skille mellom diktanalyser og retoriske analyser, slik vi også gjorde på tentamensoppgaven. Men jeg begynner å tenke at vi er nødt til snakke om den retoriske situasjonen til tekstene. Hvilket påtrengende problem adresserer tekstene? Dette er også tekster med veldig sterke appeller, de er nyhetsdikt og slampoesi. For eksempel tenker jeg på denne nyhetssaken: “Gatekunst ble vandalisert med hvite smileansikt” publisert på nrk.no.

Jeg anbefaler også kronikken «Maskulinitetsnormer i norsk nynazisme» av Sara Safavifard fra tidsskriftet FETT 1/2022. Her viser hun hvordan ulike nynazistiske grupperinger på ulikt vis dyrker det maskuline, som en del av sin nazistiske ideologi. Hva skjer om vi bruker beskrivelsene av disse nynazistene i vår lesning av diktene til Jirde Ali og Guro Sibeko?

Kilder + noen flere tekstforslag:

Amalie Skram: «På Hondurasfloden», 1890. Møte med «nesten menneskelige negre».

Claudia Rankine: Medborgere. Et amerikansk dikt. 2018. Samlaget.

Sara Safavifard: «Maskulinitetsnormer i norsk nynazisme» 2022. Kronikk i tidsskriftet FETT 1/2022.

Harald Klungstveit: «Nynazistene blant oss». 2019. Sakprosa, utdrag i 22. juli-antologien til Fritt ord.

Camara Lundestad Joof: «Eg snakkar om det heile tida». 2018. Samlaget.

Sumaya Jirde Ali: «Sitater om krig i Europa». 2022. Nyhetsdikt. https://www.vl.no/kultur/2022/04/23/sitater-om-krig-i-europa/?msclkid=6f1d346acf5f11ec835275bc781751e3

Guro Sibeko: “Rasismens poetikk”. 2019. Oslo: Ordatoriet.

Nettsak om gatekunst: https://www.nrk.no/vestland/gatekunst-i-bergen-ble-vandalisert-med-hvite-smileansikt-_-mener-det-ligner-pa-hatkriminalitet-1.15955184