Ubehaget i norsklektorlivet

Jeg har ingen forutsetninger for å forstå hva det vil si å flykte. Jeg vet ingenting om flukt. Jeg har bare vage ideer om båter, lastebiler, piggtrådgjerder og grensekontroller. Jeg har heller ingen forutsetninger for å forstå hvordan det er å vokse opp med vold. Faktisk har jeg ingen minner av noen gang å ha blitt slått. Og midt i min egen by bor det mange som har mange slike erfaringer, dessverre.

En av dem er Mariam Rasoulin. Hun er født og oppvokst i Afghanistan, og flyktet til Norge i 2003. Hun har skrevet romanen Blomsten og trollet. Dette er en intens og brutal skildring av et liv med systematisk vold, tvangsekteskap og kvinneundertrykking. Og selv om jeg tror på det romanen forteller om, er det vanskelig for meg å forestille meg at dette faktisk skjer. At det skjer med mange kvinner, at det skjer i dag. Selv ikke når jeg får møte Mariam kan jeg egentlig begripe det, men det gjør inntrykk, det rører noe i meg, jeg bærer det med meg. Mariam og jeg er jevngamle.

Fatima, hovedpersonen i romanen, blir gitt til en eldre mann som 13-åring. Det betyr å bli flyttet fra en voldelig far, til en voldelig ektemann. Hun blir gravid flere ganger og gjennomgår flere aborter – etter mishandling og slag og spark – før hun får en sønn. Når sønnen er fire år gammel, blir hun kastet ut fra hjemmet, og det ender med at hun greier å flykte sammen med en annen mann som har behov for noen å flykte sammen med. I hjemlandet har flere kvinner hun kjenner satt fyr på seg selv for å unnslippe det vonde livet.

Rasoulin skriver:

FLUKT. FLUKT. FLUKT. Å flykte er å bli borte, bli borte fra stadig nye steder, fra stadig nye mennesker. Å være på flukt er å forsvinne, ikke være mer, i alle fall ikke der, og slett ikke her. Å være på flukt er å forsvinne i en burka, og om noen skulle finne burkaen, er jeg et annet sted, i en chador, og hvis noen skulle finne på å gjennomsøke chadoren, er jeg ikke der heller, men i et annet land, under et skaut, og heller ikke skautet kan fange meg, for plutselig er jeg i enda et land, i europeiske klær, med bilde i en liten bok; det er haram å lage bilder, men det er laget et bilde av meg, og med det bildet og den boken suser jeg gjennom Europa. Å legge ut på flukt er å strekke ut en firkantet duk på bakken, knytte en knute fast nok til ikke å løse seg opp og være god nok som håndtak; min del av verden, båret i èn hånd. Å være på flukt er en tilstand. Redselen tar jeg med meg, men er samtidig redd på en annen måte; livet er å løpe fra redselen, kjenne lettelse for hvert hinder som blir tilbakelagt; kunsten å forsvinne fra farer er riktig og haram på samme tid.

(Jeg har lånt bildet som er brukt på bokomslaget)