Ubehaget i norsklektorlivet

Elevene mine på vg3 har besøkt Jødisk museum i Trondheim, som også kan besøkes digitalt: Undervisningsopplegg | Jødisk Museum (jodiskmuseum.org)

Etter besøket forteller de meg og hverandre om det de har vært med på. Noen reagerte sterkt på bildene av alle menneskene som var blitt sendt i konsentrasjonsleir. Andre var rystet over nivået av sikkerhet som var nødvendig rundt det jødiske miljøet, museet og synagogen.

Hvordan kan en jødisk kvinne som polerer snublesteiner bli angrepet, sparket og hetset – i dag? Her?

Noen snakket om at de lærer stadig mer om krigen, selv om de trodde de visste ganske mye om den. Kanskje vil noen forstå at krigen er veldig mange historier og menneskelige erfaringer, formidlet gjennom skolefag, museum, saktekster, skjønnlitteratur, filmer og i samtaler med mennesker.

Elevenes opplevelser på museet kan bli til rammefortellinger i essay. En snublestein, et bilde, et musikkstykke. Vi hører musikk mens elevene skriver:

(20) In Memoriam – Jewish Music from Holocaust – Klezmer pt.2 – YouTube

Etter dette leser vi to tekster. Først “Dødsfuge” av Paul Celan som jeg har skrevet om på bloggen tidligere. Deretter utdrag fra Tvillingenes dagbok. Agota Kristovs merkelige og uforståelige roman fra åttitallet beskriver enkeltskjebner i en litt udefinert krigssituasjon. Vi er i Øst-Europa under andre verdenskrig, men vi får ikke vite helt hvem karakterene er, hvor de befinner seg eller hvor i krigens forløp vi møter dem. Elevene får et konkret oppdrag: de leser utdraget og skal ta opp en “pitch” på ETT minutt. Jeg spør helt enkelt:

Hvor er vi, hvem møter vi, hva får vi vite, hva får vi ikke vite. 

Dette blir som en kriminalgåte for elevene. Og det er nettopp poenget. Karakterene er enkeltskjebner, men fanget i en krigssone uten å vite noe om hvorfor, hvordan. De er barn, og de øver seg på å være brutale med hverandre. De forstår ikke bestemorens språk når hun snakker med de fremmede soldatene som har fått plass i bestemors hus.

Før elevene får essayoppgaver med nye tekstutdrag, skal vi høre på lydopptakene og lese noen flere tekster sammen. Til essayoppgaven har jeg funnet to tekster som jeg selv synes er fascinerende. Den første er Årene av Annie Ernaux. Jeg gir dem et lengre utdrag der fortelleren gjengir samtalene om krigen, om rasjoneringskort og plyndringer og propaganda, og til sist:

Men de snakket bare om det de hadde sett, det som kunne gjenoppleves over et måltid. De hadde ikke begavelse eller overbevisning nok til å snakke om det de visste om, men ikke hadde sett. Altså ikke et ord om de jødiske barna som steg om bord i togene til Auschwitz, eller om de ihjelsultede som ble plukket opp hver morgen i Warszawa-gettoen, eller om de ti tusen gradene i Hiroshima. Derav inntrykket som historietimene, dokumentarene og filmene senere ikke kom til å oppheve: Verken krematorieovnene eller atombomben tilhørte samme tid som smørsalget på svartebørsen, flyalarmene og tilfluktsrommene i kjellerne.

I Krigen har intet kvinnelig ansikt av Svetlana Aleksijevitsj møter vi også en forteller som ikke selv har deltatt i krigen, men som ønsker å dokumentere kvinnenes historier. Hun skriver for eksempel:

Når kvinner forteller, har de ingenting, eller nesten ingenting, med av det vi er vant til å lese og høre om: Hvordan noen mennesker heltemodig drepte andre og seiret. Eller tapte. hvordan det tekniske utstyret var, og hvordan generalene var. Kvinnefortellingene er annerledes og om noe annet. «Kvinnekrigen»  har sine egne farger og lukter, sin egen belysning og sitt eget følelsesrom. Sine egne ord. Der finnes ingen helter og utrolige seire, men rett og slett mennesker som er opptatt av en umenneskelig menneskelig virksomhet. Og det er ikke bare de selv (menneskene!) som lider, men også jorden, og fuglene, og trærne. Alt som lever sammen med oss på jorden. De lider uten ord, noe som er enda verre.

Slik ser oppgaven ut: