Ubehaget i norsklektorlivet

På NRK kan man følge Jens Kvernmo og Isak Dreyer på en “eventyrlig reise til Grønlands villmark” i serien Jens og Isak på tynn is. Det er flotte bilder, ivrige mannfolk, selskinn-søm og hundespann i spektakulært landskap. Men også et forsøk på å møte en annen kultur. Jeg sier forsøk med vilje. I klassen min har vi sett episode 4: “Mor Grønland”. Det sentrale spørsmålet her er: – hva lærte vi mest om, inuittenes liv eller Isak Dreyer?

Koloniseringa av Grønland er mange måter en parallell til koloniseringa av samiske områder i Norge. Barn ble utsatt for fordansking slik samer i Norge ble fornorsket, og barn ble flyttet med tvang ut fra familiehjem, slik det er beskrevet for eksempel her. Men der samisk språk, og særlig nordsamisk, er nokså godt utvikla i dag og kan brukes på mange samfunnsområder, virker forholdene på Grønland langt mer problematiske. Og mest sjokkerende av alt: selvmordsstatistikken på Grønland er skrekkelig høy.

I etterkant av NRK-episoden fra Grønland leste vi Morgenbladets anmeldelse (bak betalingsmur). Her handler kritikken om flere ting, for eksempel det at de fleste inuittene vi møter er gjort språkløse – de snakker verken engelsk eller dansk, og beveger seg som litt uskyldige rekvisitter i utkanten av eventyrernes prosjekt. Men livet på Grønland beskrives i nokså idylliske vendinger: det er ikke penger som driver folk der, men selfangsten, jakttrofeet.

Slik Morgenbladets anmelder også gjør rede for, er Jens Kvernmo opptatt av forbildet Helge Ingstad, som selv gjorde mange reiser til arktiske strøk og jaktområder for hundre år tilbake. Og jeg aner at særlig Kvernmo vet at livet på Grønland ikke er så rent idyllisk. At forestillingen om et rent, ekte og ukorrumpert jaktliv kanskje bare er en forestilling.

Og hvordan ser de egentlig på seg selv i møte med de andre? Jeg lar elevene lese et utdrag fra Helge Ingstads Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere fra 1931 for å at vi skal forstå litt mer av bakgrunnen for denne typen kulturmøte. I utdraget skal de hvite jaktherrene delta i tipi-dans sammen med de rødhudede. Det går ikke særlig godt: indianerne skriker, skråler og gir hverandre ulekre gaver i danseritualene, og den hvite jaktkameraten traller tilbake uten omtanke for indianernes rituelle praksis. Men her blir det også enda tydeligere og absolutt enn hos Jens og Isak: den lokale rødhudede mann eller kvinne kommer slett ikke til orde i fortellingen. De er fullstendig språkløse:

Hver dans krever en gave som de fleste holder mellom seg. Snart er det et rotteskinn, snart en fillet ulltrøye, snart et par mokasiner, eller en pipe, som fete kjerringer, barkede jegere unge gutter og jenter tviholder på i hver sin ende, mens de tramper i vei med den alvorligste mine i verden. Ved bestemte anslag brytes kjeden og mennene svinger seg mot sin partner med forte, skiftende fotbevegelser. Imens går sangen monotont til takten av trommen, inntil den skjærer opp i omkvedet på hi-hi-he, hi-hi-he-he-ho, hi-hi! som vræles i en skingrende diskant.  

Og slik kan essayoppgaven se ut:

Nordmenn har lang tradisjon for å oppsøke fremmede kulturer og tradisjoner, enten det er som kolonimakt andre steder i verden eller her hjemme. På 1920-tallet reiste trønderen Helge Ingstad for å jakte og leve sammen med urfolk i Canada. Hundre år senere reiser Isak og Jens til Grønland for å leve ut drømmen om inuitt-livet. Men hvordan ser vi som nordmenn på oss selv, og hvilket blikk har vi på såkalte primitive kulturer? Skriv et essay der du utforsker tematikken.

Kilder til oppgaven:

Ingstad, Helge (1994): Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere. Oslo: Gyldendal. Først utgitt 1931. 

NRK: “Mor Grønland”, frå serien Jens og Isak på tynn is.  

Andre tekstforslag:

Kjære Grønland — Tiden Norsk Forlag

“Tupilak” av Josef Tarrak Petrussen https://youtu.be/sd-JcV0_NAA

Nordens språk med røtter og føtter, 1_NO(1-74) nordisk (tryk7) (diva-portal.org)