Ubehaget i norsklektorlivet

USA og Kina. Teknologien er framtida – vi må forholde oss til den! Og med “forholde oss til” menes oftest “ta i bruk”. Hvis ikke kan jo elevene våre risikere fritt fall ned i teknologikrateret mellom øst og vest. På veien til teknologigigantenes høyborg, om det er i den ene eller andre himmelretningen, er det visst skrivinga som skal ofres på alteret aller først. Hva skal vi med den når teknologien gjør det så mye bedre for oss?

Jeg tror ikke at vi vil slutte å skrive over natta. Men jeg ser absolutt en risiko for at skriving kan bli devaluert. I skolen er det kritisk – ikke fordi skolens viktigste produkt er en enorm samling elevtekster, men fordi skrivinga er helt sentral for læring og tenking. Når man skriver, formuleres og bearbeides tanker – de blir til og får utvikles i skrivinga. Inga Strümke, AI-eksperten som alle leser og hører for tida, sier det slik:

«Kunstig intelligent teknologi kan bli så kraftig at den effektivt hindrer oss i å nå målene våre. Det høres paradoksalt ut, men tenkt over det: Hva er målet med å gi elever og studenter i oppgave å skrive stiler? Formålet er ikke å få produsert flest mulig stiler på norsk, men heller at unge mennesker skal øve seg på å sammenstille informasjon og uttrykke seg»

(Strümke, Inga: Maskiner som tenker s. 162)

La oss dvele litt ved dette uttrykke seg. Når vi skriver, skriver vi som regel med en intensjon – helt enkelt med avsender og mottaker. Det rare med språkmodellen ChatGPT er at den er en antropomorfisert stemme, altså en stemme som gir seg ut for å være menneskelig. Men tekstene generert av språkmodellen har ingen intensjon, ingen faktisk avsender, ingen subjekt. DET er frykten min – at disse subjektløse- og estetisk nokså lite tilfredsstillende tekstene skal bli standarden for all tekst, i en slags evig, innsnevrende loop – språkgenererte tekster danner til slutt datagrunnlaget for nye språkgenererte tekster.

La meg gi et lite eksempel. Jeg spør chatboten om ulike sider ved å gå på date og ha sex, eller også kjøpe sex, dersom du er rullestolbruker:

Som man roper i skogen får man svar, kan man kanskje si. Likevel: svaret er nokså uangripelig og skrevet for å ikke støte noen. Men selv den påpeker at den er en AI-modell og derfor ikke kan “uttrykke personlige meninger”. Den (det?) gjengir likevel noen legitime sider ved sexkjøp og rullestolbrukeres behov for seksualliv, samtidig som den peker på noen negative sider ved sexsalg. Teksten har en enkel struktur og er skrevet i et nøytralt og forståelig språk. Har den intensjon? Blir vi opplyste – eller utfordret? Nei.

Jeg spør chatboten om dette fordi jeg pleier å lese en tekst som handler om å være på Tinder når man også har en fysisk funksjonsnedsettelse: “Jag vil lägga mig ner på gränsen” av Christine Bylund, publisert i tidsskriftet FETT 3/2021.

Denne teksten utfordrer meg på så mange måter. Bylund skriver om et attraksjonshierarki, der kroppen hennes, på grunn av funksjonsnedsettelsen, alltid blir plassert på bunnen av dette hierarkiet. Og det holder ikke at hun selv lærer seg å sette pris på sin egen kropp – hennes kropp må ses og verdsettes og bli seksuelt attraktiv gjennom av en annens blikk. Det er vanskelig når samfunnet stadig omtaler og behandler hennes kropp som aseksuell gjenstand. Og slike tekster ønsker jeg at elevene mine skal møte, tenke på og også skrive om. De er vanskelige, de passer ikke inn i et skjema eller en fast struktur, og kanskje vil de utfordre noen amerikanske teknologigiganters agenda, men de er skrevet av tenkende mennesker.

Med dette som utgangspunkt har jeg forsøkt å formulere noen utfordringer vi møter i skolen og særlig i norskfaget:

• Vi må øve på alt som går langsomt og lese lengre, komplekse tekster
• Elevene må lese tekster i kontekst (historisk kontekst og egen kontekst)
• Elevene må lese tekster av og for tenkende mennesker
• Tekstene bør ha estetiske, sosiale, kulturelle og politiske dimensjoner
• Elevene må lese og skrive om kontroversielle tema, for å oppdage, formulere og utvikle egne meninger

Altså: dersom vi ønsker at verden ikke skal fylles opp av intensjonsløse og tannløse tekster, må vi tørre å være motvekten. Vi må orke å løfte fram de interessante stemmene i alt mylderet.