Millionbyen Tblisi i solskinn, slik det blir presentert her: https://www.wildfrontierstravel.com/en_GB/blog/places-to-visit-in-georgia
Vi ler høyt av Ine Janssen og Linn Skåbers sprudlende møte med Georgias minst anbefalte turiststeder i serien “Null stjerner” som nylig ble lansert på TVNorge. Her er sauegjeting med stokk, pølsetygging, mating av hund med samme pølse, vodka på colaflasker, fullkropps såpevask i hamam og en guidet tur ned i Tblisis bunkere som ble bygget under den kalde krigen. Vi er altså i bakgater, på små steder, vi inntar et hotell med lav score på Tripadvisor og vi beveger oss under bakkenivå. Janssen og Skåber lever farlig, på kanten, i yttergrensene av det som kan aksepteres som “ferietur” for en glattpolert, smukk norsk kvinne på femti pluss.
Det jeg selv og etter hvert også klassen min lurer på (om noe frivillig – kan vi ikke bare se en episode til?), er: gir framstillinga av Georgia et godt, balansert og ikke fordomsfullt bilde av det for oss temmelig ukjente landet, eller er framstillinga orientalistisk? Det er ikke noe mål for dette arbeidet at vi skal komme fram til et klart enten/eller her. Som vanlig kan svaret befinne seg et sted på midten. Men det er ingen tvil om at serien inngår i en tradisjon der nordmenn lager reiseskildringer som mer eller mindre bevisst skaper bilder av “de andre” som lett latterlige, enkle og kanskje til og med litt dumme. Folk vi treffer i disse seriene, kan ha mangelfulle språkkunnskaper i møte med de engelskkompetente nordmennene, de fremstilles som barnlige og smilende, eller de blir representanter for – ja, huff – noe laverestående som vi på sett og vis liker? Jeg tenker på serier som Jens og Isak på Grønland som jeg har skrevet om tidligere, men også på for eksempel muntre Team Backstad, 6 steg og The Amazing Race som har tatt oss med på raske reiser over mange kontinenter.
Jeg har tidligere skrevet om Amalie Skrams barnefortellinger og hvordan vi har undersøkt orientalismen hos Skram. Jeg støtter meg igjen til Edvard Saids Orientalismen fra 1972. Said forklarer at det er naturlig å danne seg mentale skiller mellom det som tilhører oss selv og det som tilhører andre, og vårt eget land stilles opp mot et mer generelt “barbarisk land”, det vil si alt fremmed (Said, 2020, s. 67). Motsetningen er i seg selv produktiv, fordi det er viktig for oss å definere oss selv som ikke-barbar, det motsatte av de andre. I orientalske studier av «de andre» forsterkes ulikheter, «orientaleren blir mer orientalsk, den vestlige mer vestlig» (Said, 2020, s. 58). Kan det hende at Janssen og Skåber, sammen med de andre eventyrerne vi ser på TV, skaper sin egen identitet som nordmenn ved å stille seg opp mot alle andre?
De viktigste spørsmåla vi bruker når vi ser “Null stjerner”, er disse:
- Hvem er aktive, og hvem er passive i fortellinga?
- Gir serien uttrykk for forestillinger om et «vi» og «dem»? Hvordan blir denne forestillinga konstruert, i så fall?
- Vurder om teksten er orientalistisk: Orientaleren er irrasjonell, lastefull (fallen), barnlig og “annerledes”; dermed er europeeren rasjonell, dydig, moden og “normal”, eller den kan være eksotisk, på en tilsynelatende positiv måte.
Vi deler arbeidet med denne episoden i to faser. Først skriver elevene individuelt i loggboka si (for hånd), og her bruker de bare spørsmåla. En elev skriver at selve opplegget er litt politisk ukorrekt. Det handler jo om å vise fram folk som ikke har så mange ressurser. Noen elever bruker tid på å prøve å forklare hvorfor vi ler. Ler vi av, eller med? De reagerer på at Ine og Linn av og til ler foran folka de møter, for eksempel når maten de får servert, ikke lever opp til deres standard. Vi snakker sammen underveis om hvordan georgierne blir framstilt. Noen får navn, andre er bare på humoristisk og litt forenklet vis “spionen” eller “taxisjåføren”. Damene bedyrer at det er litt fint at resepsjonisten på hotellet oppfører seg litt spionaktig. Da blir de liksom passa på (i det farlige landet?).
I den andre fasen skriver elevene en anmeldelse av episoden, og her jobber de sammen tre og tre. Jeg har fått lov til å dele noen smakebiter på elevenes vurderinger. En gruppe skriver:
En av mennene skulle takke farvel til Linn og Ine og nevner at han håper de får mange barn, som fra et nordisk perspektiv kan virke som litt sexistisk, men hans intensjon var ikke slikt i det hele tatt. For han kan det sammenlignes med «Gud være med deg», noe veldig snilt.
Her forsøker elevene virkelig å gå bak det som blir sagt, de skjønner at det som er rart for oss, kanskje er kjempefint og respektfullt for dem. En annen gruppe gjør en nydelig analyse av en av scenene, der Skåber og Janssen er med på sauegjeting. De skriver:
Linn og Ine er veldig åpen for å lære om hvordan andre lever og om andre kulturer. Det er likevel tydelig at de har et vestlig syn på hvordan de lever. Dette ser man når Linn lurer på om gjeteren skulle ønsket han drev med noe annet. Da kommer synet på at «primitive» arbeidsoppdrag ikke kan være noe man velger. Ine beskriver det også som lett å gjete. Da er vi litt inn på det med at det er en «primitiv» eller «enkel» jobb. Enda en ting er når Linn prøver å kommunisere med den ene gjeteren. Han forstår henne ikke og ber om tolk. Det blir vist som om han ikke forstår henne, mer enn at hun kanskje ikke er så flink til å kommunisere.
En annen gruppe snur spørsmålet på hodet: ville vi fått et like godt innblikk i kulturen dersom de hadde bodd på 5-stjerners hotell og spist på dyre restauranter retta mot turister? En siste gruppe er mer kritiske, og de skriver:
Det er tydelig at både Skåber og Jansen har fordommer til Georgia når de ankommer landet. I taxien på vei fra flyplassen til hotellet så spør Skåber taxisjåføren «Is it dangerous?» noe som viser at hun antar at Georgia er et farlig land med mye kriminalitet. Dette følger hun opp med å fortelle om at nasjonen har vært gjennom mye de siste årene, spesielt fordi de var under styring av Sovjetunionen, men at de er på bedringens vei. Kameraet filmer deretter flere falleferdige bygninger og hus, men inkluderer ikke klipp av delene av byen som er gjenoppbygget. Ingen av oss har vært i Georgia, men vi antar at det er flere sider ved byen som klipperne av serien intensjonelt har utelatt.
Selv om elevene var nokså positive til serien, er det også tydelig for meg at de har begynt å utforske det se ser med mer kritisk blikk. Det er veldig artig for meg som lærer å observere. Hva tenker du? Legg gjerne igjen en kommentar eller refleksjon – eller tips til andre tekster og serier – i feltet under.
Anbefalt litteratur:
Said, Edvard (2020): Orientalismen. Oslo, Cappelen
Vold, Tonje (2019): Å lese verden. Oslo, Universitetsforlaget.
Ubehaget i norsklektorlivet 
Leave a reply to Tekster om oljefondet! – Ubehaget i norsklektorlivet Cancel reply