Ubehaget i norsklektorlivet

Da jeg var nitten (like før årtusenskiftet) skreiv jeg min første leilighetssang. Det var fire strofer i anledning min yngre fetters konfirmasjon, på den eneste melodien jeg antok at alle umusikalske familiemedlemmer kunne klare å bli med på: “De nære ting”. Tross svakt litterært innhold og enkle nødrim, var jeg veldig stolt over å ha produsert noe personlig. Jeg tror ikke jeg ville valgt å la kunstig intelligens lage sangen for meg den gangen, dersom jeg hadde hatt muligheten – jeg var som nittenåring svært lite teknologisk anlagt, hadde en svært uvirksom e-postadresse og ingen mobiltelefon. I dag er det både mulig og sikkert morsomt: Nå kan kunstig intelligens lage sangen du ber om – NRK Kultur og underholdning

I Orwells klassiker 1984 blir proletarene, eller den avpolitiserte arbeiderklassen, foret med en mengde masseproduserte tekster. Avisene handler egentlig om ingenting, unntatt sport, kriminalitet og astrologi – og enkel pornografi. Produksjonen av romaner er overlatt til en gruppe skribenter i det som blir kalt Fiction Department. Ja, skribentene skriver ikke noe nytt, de omskriver. Alle romaner bygges over de samme seks plottene, som byttes rundt. Disse tekstene blir produsert for å tilfredsstille proletarene, og det er innholdsløse tekster uten litterære kvaliteter. Departementet har en parallell i Music Department, hvor endeløse sanger produseres av en versifikator. Målet med disse sangene er som for de andre tekstene å holde proletarene i tømmene.

“The words of these songs were composed without any human intervention whatever on an instrument known as a versificator”.

Uten noen som helst innblanding fra mennesker.

Når proletarene opptatt med uviktige saker, slik som disse innholdsløse sangene og avisene, vil de ikke begynne å tenke politiske tanker. Det er kanskje litt som når man har sett for mange realityserier og begynner å tro at det virkelige livet leves ut der inne i skjermen – bortsett fra at vi i dag velger å bruke mer tid på realityserier enn å lese nyheter eller snakke med virkelige mennesker.

Hvor ofte leser du ai-genererte oppsummeringer av nyhetssaker i stedet for å lese teksten som er produsert av en journalist?

Alt dette fikk meg til å tenke på et essay av Knausgård som handler om Laurie Anderson. Hun “lager skulpturer, installasjoner, malerier, dikt, filmer, sanger, musikkstykker”, skriver Knausgård. Han husker hvordan han som ung på åttitallet hørte musikken hennes og lot seg fascinere: “Det var en menneskestemme, men det var også noe umenneskelig ved den, noe nesten skremmende”.

Hva er det som skremmer den unge Knausgård?

Jo, stemmen kjøres i loop ved hjelp av teknologi. På den måten befinner lyden seg mellom det menneskelige og det teknologiske. I dag synes vi ikke noe av dette er rart – men det var nytt og ukjent på åttitallet, og det var nytt og ukjent da Orwell beskrev det på førtitallet.

“I dag er vi omgitt av elektroniske, ikke-menneskelige stemmer”, skriver Knausgård, “på gps-en som sier om vi skal svinge til høyre eller venstre, i heisen som sier hvilken etasje vi er i og om dørene åpnes eller lukkes, i telefonen til banken som ber oss si hvilket ærend vi har. I disse stemmene finnes det ikke tvil, finnes det ikke følelser, finnes det ikke menneskelighet”.

Spiller det noen rolle? Har det noe å si? Jeg tror ja. Knausgård skriver videre at når vi fjernes fra det menneskelige, så tar vi også avstand fra innholdet, det som beskrives av et umenneskelig språk angår oss egentlig ikke. Slik blir vi løsrevet fra verden i stedet for at teknologien fører oss nærmere verden. Jeg lurer selv på om ai-genererte tekster er mindre engasjerende enn menneskeproduserte tekster? Nettopp kunsten kan føre oss nærmere øyeblikket og livet, påstår Knausgård. Det kan virke pompøst og underlig, men Knausgård utdyper: Laurie Anderson bruker for eksempel stemmen fra en fange fra Guantanamo i en kunstinstallasjon, og lar stemmen hans spilles av slik at de som hører den får komme nærmere mennesket som sitter fanget der. Det er kanskje det vi savner i de ai-genererte tekstene også, hvis vi i det hele tatt legger merke til det: nærværet av et menneske.

I 1984 beskriver hovedpersonen Winston omgivelsene sine helt nøkternt og kaldt. Dette er særlig oppsiktsvekkende når han gjør rede for krigshandlinger (Oceania er alltid i krig med enten Eurasia eller Eastasia, uten noen særskilt grunn). Bomber går av uten videre. Store områder utslettes, folk dør i hopetall. Han må selv forberede seg på å dø, kanskje vaporiseres eller fordufte – hvis han blir avslørt av Partiet. Verdien av et menneske? Lik null.

Hvordan gripe an dette i klasserommet?

Vi kan for eksempel la elevene undersøke Knausgårds lille tekst om Laurie Anderson og spørre hva han sier om den menneskelige stemmen. Deretter kan de undersøke hvordan det menneskelige er erstattet i 1984, og ikke minst hvilke konsekvenser dette har. Eller de kan sammenligne ideene i teksten om Anderson med beskrivelsen av Winstons kone Katherine. Hun får det glatte lag av hovedpersonen, og tjener som representant for alle de menneskene som har latt seg hjernevaske av Partiet.

Oppgave: Hvordan blir Winstons kone Katherine beskrevet? Hva er hennes ytre og indre egenskaper? Hva er forholdet mellom de ytre og indre egenskapene? Hvordan får vi vite det vi vet om henne?

Katharine var en høy, lyshåret pike, meget rank med vakre bevegelser. Hun hadde et djervt ørneansikt, et ansikt som en kunne ha kalt fornemt, hvis en ikke hadde oppdaget at det nesten ikke var noe bak det. Meget tidlig i ekteskapet var han blitt klar over – det skyldtes kanskje bare at han kjente henne mer intimt enn han kjente folk flest – at hun uten sammenligning var det mest tåpelige, vulgære og tomme menneske han noen gang hadde møtt. I hodet hadde hun ikke en eneste tanke som ikke var et slagord, og det var ikke den åndssvakhet, ikke en eneste en, som hun ikke kunne sluke når hun fikk det fra Partiet. «Den menneskelige høyttaler» kalte han henne i sitt stille sinn. Likevel kunne han ha holdt ut samlivet med henne, hvis det ikke hadde vært for en eneste ting – kjønnet. (Orwell 1983: 58)

Kilder

Orwell, George (1983): 1984. Oslo: Gyldendal. Oversatt til norsk av Trygve Width.

Orwell, George (2000): 1984. Penguin classics. Først utgitt 1949.

Knausgård, Karl Ove (2018): I kyklopenes land. Forlaget Oktober.