Når en forfatter tildeles Nobelprisen i litteratur, blir jeg umiddelbart nysgjerrig. Særlig når det er en forfatter jeg har hatt på “want to read” i Goodreads, men ikke fått somlet meg til å sjekke ut. Nu! Fram med bøkene! Lik en lykkelig sau søker jeg opp tekster i bibliotekappen, i bokhandlene og på Bookis. Tomt, tomt, tomt. Utlånt, utsolgt, kommer i nytt opplag. I påvente av trykt, sammenhengende tekst må jeg ty til internettet etter litt sånne løsrevne tekstblokker og instagramvennlige oppslag. Javel, jeg tar det jeg får, og bringer det med til klassene mine. Nå må alle elevene mine lese Anne Carson, uavhengig av trinn og fag.
For eksempel kan vi studere denne lille saken om å gå bakover. Ja, eller mener hun baklengs? Umiddelbart tenkte jeg nok det. Jeg leser teksten høyt for elevene mine og ber dem skrive ned noen ufiltrerte tanker om teksten. Hva ser de for seg?
Okei, så det er i alle fall noen som går bakover her. Det virker elevene rimelig samstemte om. Jeg ber elevene sende teksten sin videre. Neste elev får da i oppgave å streke under to ord de finner særlig interessante i teksten den første eleven skrev, for så å bruke dem i videre skriving. Det viser seg å være en krevende øvelse.
Umiddelbart ser det ut til at vi alle aksepterer forestillingen om at de døde “går”. Og videre – at de ikke har lunger, men vil at vi skal snu oss! De har vilje! Så spørs det hvor metaforisk vi skal forstå dette. Handler det om å ikke tenke på fortida? Ikke la seg holde igjen av gammelt tankegods? Det kan hende. En elev skriver at de “ønsker at vi skal snu oss rundt for å huske dem, sånn at de ikke blir glemt”.
Jeg: hva sier teksten om mødre?
Elevene: alle mødre gir alt for mange råd. De er irriterende av natur. Det de maser om, er irrelevant.
Jeg: vet mødre, eller denne moren, noe om døden som jeg-et i teksten ikke vet?
Elevene: hvordan kan vi vite det??
Å, jeg liker så godt å lese tekstene bokstavelig. Masete mødre. Døde mennesker uten lunger som prøver å få oss til å snu oss. Vi ser det for seg, gjør vi ikke? De går i flokk? Litt zombie-aktig også? Eller som kalde typer a la stemmen i “Cold song” fra operaen King Arthur, gjort udødelig av Klaus Nomi i denne gufne og litt syntetiske åttitallsvarianten:
Klaus Nomi – The Cold Song (Live) – video Dailymotion
Her er det riktignok slik at den døde ønsker seg tilbake til graven: “let me – let me – freeeeze to death”, etter å ha blitt ufrivillig vekket av Amor. Men jo, vi er i alle fall i samme forestillingsverden her. Jeg benytter anledningen til å snakke om et av barokkens slagord: MEMENTO MORI. Dette kommer tydelig fram i “Aftensalme” av Dorothe Engelbretsdatter, og Caravaggio maler “St Jerome Writing” i 1606:
I likhet med jeg vil anslå ca alle nobelprisvinnerne i litteratur, skriver også Carson om døden. Et nytt internettsøk gir meg dette:
Now every mortal has pain
and sweat is constant,
but if there is anything dearer than being alive,
it’s dark to me.
We humans seem disastrously in love with this thing
(whatever it is) that glitters on the earth–
we call it life. We know no other.
The underworld’s a blank
and all the rest just fantasy. (Grief Lessons)
Det minner om Kingo! Kied av verden, kier af Himlen! Her sier dikt-jeget farvel til alt skrammel og skrot som vi liker å pynte med på jorda, alt som glitrer.
Hva er det dog alt
som verden oppsminker med fager gestalt?
Det er jo kun skygger og skinnende glar,
det er jo kun bobler og skramlende kar,
det er jo kun gynge-is, skrap og fortred,
forfengelighet, forfengelighet.
Vi menneskene er med andre ord opptatt av overflater, bobler, skygger – og ikke det som egentlig betyr noe (Gud, vil jeg tro).
Jeg lar elevene lese alle tekstene til Carson igjen flere ganger, de skriver om dem, jeg stiller noen spørsmål underveis, og lar dem lufte ideene. Det er ekstra nydelig når elevene selv sier at de finner ut hvor mye de kan få ut av tekster når de bare får snakket om dem med medelevene sine. Slik blir tekstlesing et kollektivt og sosialt anliggende.
Vi kan avslutte den lille Carson-timen med å tygge litt på dette bittelille sitatet med den nydelige apostrofen, heller ikke ulikt barokkens pompøse rop på Gud:
Oh look, here’s Death at the gate!
Punctual as ever.
Leave a Reply